Annonse
04:00 - 18. mai 2001

Apropos Me, myself, I and what I neeeeeed

Annonse

EW YORK (Scruella de Ville): «Wouldn’t it be wonderful if the world evolved around YOU?» sier fløyelsstemmen på TV-reklamen for en eller annen bil med masse teknogreier på dashbordet. Sjåføren klarer allerede før han går inn i bilen å stoppe regnet, stoppe trafikken og få solen til å skinne. Bare for ham. «Hva med OSS?» ropte jeg til Roommate, der vi satt og forsøkte å se den siste episoden av X-files, men reklamepausene er så mange at det er ikke lett og få noen sammenheng. «Hvis jeg satt i en av de bilene som ble frosset i bildet for at Mr. Myself skulle få kjøre, I would snap! Totally,» sa jeg. «Mmmm,» sa Roommate.

Det er ikke riktig at amerikanerne er materialistiske. Ikke i ordets vanlige forstand, i alle fall. Men de er junkies. De er besatt av forbruk og umiddelbar tilfredsstillelse. Og kunne de fremskaffe et produkt som tar vekk konsekvensene av livet, så hadde de gjort det. De er på god vei. Den neste reklamen var for en pille mot sure oppstøt: «Feel like you can’t enjoy life to the max?» sier fløyelsstemme nummer to. En mann sitter og gulper i en haug med søppel; pizzakartonger, colaflasker, sjokoladepapir og halvspiste dounuts. Han følte seg åpenbart dårlig, og hvem ville ikke gjort det. Selv er jeg et av disse syke, syke menneskene som bare spiser når jeg er sulten, og aldri kjøper noe jeg ikke har bruk for, annet en margueritas klokken fire om morgenen, så jeg misforsto de første femten sekundene. Jeg trodde vi skulle synes han var en dust. Men etter at han hadde svelget anti-oppstøtspillen kunne han spise en halv pepperoni-pizza til og avslutte med en bøtte iskrem, og da skjønte jeg at vi liksom skulle kjenne oss igjen i dette neandertalervesenet. «Og hva i ville veikroa er vitsen med å ødelegge magesekken og tarmene sine bare for å slippe og vente til i morgen med å spise mer? Han er jo allerede kvalm» ropte jeg igjen. «Mmmm,» sa Roommate, nok en gang. «The food’s so damn good around here, though,» fortsatte han.

I et land som er besatt (igjen) av hva de kaller personlig frihet, er de ikke like forhipne på å ta ansvaret som følger med. Vi har alle for eksempel hørt saksøkingseventyr så fantastiske at man skulle tro de tilhørte den moderne mytologi, helt der oppe på øverste hylle, sammen med historien om paret fra Bergen (Otta? Stavanger? Furuset?) som tok med seg en rotte hjem fra Spania i den tro at det var en valp. Men utrolig nok er erstatningssakene godt forankret i virkeligheten. En venninne på Upper West Side, Manhattan, brakk hælen på et par helt nye sko for ikke lenge siden, da hun snublet i vestibylen i gården der hun bor. Den neste uken var leiligheten full av blomsterbuketter og vinflasker fra mennesker hun ikke kjenner. Please-accept-this-little-gift-folket var redd hun skulle saksøke bygningen. Det var bare skoene som var skadet, og butikken tok dem tilbake uten å mukke, sannsynligvis av samme grunn. Hun lo mens hun fortalte historien, og lurte på hvor mye penger jeg trodde hun eventuelt kunne klemme ut av sameiet: «We really do need new tiles in the bathroom.» «Det var jo du som ikke kunne holde deg på beina,» sa jeg. «Men jeg snublet etter en oppussing som jeg selv stemte imot, sa hun.»

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.