Annonse
04:00 - 30. mars 2001

Aksel Sandemose: Vi pynter oss med horn

Annonse

Vi pynter oss med horn leste jeg første gang som nittenåring i april 1978; jeg lå utstrakt på en sovesofa med boken foran meg og ble fullstendig bergtatt fra første side av. Så bergtatt ble jeg at jeg i dagboken min straks begynte å hevde at jeg nok hadde en skrivestil som var sterkt påvirket av Sandemose, noe nittenåringens ubehjelpelige prosa dementerte på det ubarmhjertigste. I de påfølgende månedene slukte jeg i alle fall rubb og rake jeg kom over av Sandemose, og han ble raskt min norske prosaforfatter fremfor noen – en posisjon han fortsatt innehar.

Sandemose slår meg som en usedvanlig klok forfatter, på en måte Hamsun aldri gjør det, for til tross for at Hamsun vet en del om menneskenaturen, vet Sandemose langt mer – også når han boltrer seg i vittige urimeligheter. Jeg gjør den påkrevde reverens for stilisten Knut Hamsun, men fri og bevare meg vel for å lære noe som helst av mannen som skrev Markens grøde! Man går ikke til Hamsun for å bli vis, men med Sandemose ligger det stikk motsatt an. Når jeg leser Vi pynter oss med horn i dag, er jeg fem år eldre enn Sandemose var da romanen kom ut, og jeg får fremdeles den samme svimlende fornemmelsen av å lytte til en meget vis mann, mange år eldre enn meg selv, som øser av sin bunnløse innsikt. At Sandemose nesten bokstavelig talt kan redde liv, har jeg også erfart ved en bestemt anledning, en natt jeg lå og nileste Reisen til Kjørkelvik med en klar forestilling om at hvis jeg slapp taket i boken, ville forstanden slippe tak i meg samtidig. Så jeg holdt meg fast.

Jeg elsker flere av Sandemoses bøker, og når jeg trekker frem Vi pynter oss med horn her, er det fordi den representerte min innvielse i forfatterskapet, samt fordi den noe urettferdig har havnet i skyggen av de tre hovedverkene En flyktning krysser sitt spor, Det svundne er en drøm og Varulven. Romanen ble utgitt i 1936, tre år etter gjennombruddet med En flyktning…, i utgangspunktet er det en sjøroman, men Conrad-elskeren Sandemose visste godt at en slik form kan fylles med atskillig mer enn ytre spenning. De fleste kapitlene i boken begynner med et essayistisk eller kåserende parti, fortsetter med å la hovedhandlingen gå sin gang, før de ender med en fortelling på parabel- eller fabelnivå (eventuelt flere slike fortellinger).en struktur som er som skreddersydd for Sandemose: Han kan legge ut om alkoholisme, jaktdrift, presteskapet, om forholdet mellom kjønnene (en rød, ofte blodig, tråd i boken), samtidig som han hengir seg til frie fabuleringer og forteller besettende om livet om bord på Fulton – «en tremastet skonnert med fire rær på stormasten». I hovedhandlingen inkluderer Sandemose dessuten den berømte fortellingen «Rotten», der mannskapet går totalt fra konseptene i sin jakt på en usedvanlig kløktig gnager som til slutt blir fanget og nådeløst kastet på sjøen: Skipet forlater den synkende rotte mens skonnerten drar videre på sin villmannsferd, rett inn i den verdenskrigen som bryter ut i løpet av handlingen, - for romanen utspiller seg i skjebneåret 1914.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»