Annonse

Annonse

04:00 - 16. februar 2001

Keiser: Croesus

Tre rykende ferske musikkdramatiske verk har funnet veien til platearkivet til min store lytterglede. Platene er rykende ferske i den forstand at to av operaene, Bernhard Keisers Croesus og Traettas Antigona, ikke har vært innspilt tidligere og at Cecilia Bartoli gjør sin første stjernerolle som den oppdiktete datteren til den kristne korsfareren Godfrey av Bouillon, fra det første korstoget (1096-99), i Händels Rinaldo.

Alle operaene tilbyr musikkhistorisk begrunnet spill, Les Talent Lyriques former Antigona, Akademi für Alte Musik tar for seg Croesus og The Academy of Ancient Music leverer sin versjon av Rinaldo. Den er spirituell og livlig, ikke minst formet av førstefiolinisten Andrew Manze, men også bemerkelsesverdig influert av cembalisten Paul Nicholsons fantasifulle fingre. Nå kan det sikkert innvendes at en enslig teorb er for lite til å skape en bærende continuostemme når orkesteret ellers er besatt med i alt tolv fioliner, fem cellister og fire trompeter – for å beskrive formatet litt, uten å inkludere alle utøverne. Tre barokkgitarister ville utvilsomt fargelagt det händelske korstoget atskillig, om enn de ikke er foreskrevet i partituret og derfor i realiteten ville vært uhistoriske i denne sammenhengen. Tordenmaskinen har produksjonen for øvrig lånt seg lyd fra – den er vanligvis et originalinstrument på Drottningholm utenfor Stockholm.

Rinaldo var den første operaen Händel skrev for en Londonscene – The Queens Theatre i Haymarket. Verket ble oppført der for første gang 24. februar 1711. Komponisten hadde sans for å utnytte sin egen produksjon, selvsitatene er mange og lett å gjenkjenne for en lytter som er litt bevandret i Händels verden. Showstopperen, som ganske sikkert gjorde at Cecilia Bartoli følte seg tiltrukket av rollen, er arien Lascia ch’io pianga – felleseie som ekstranummer for de aller fleste kvinner i operafaget. Arien var opprinnelig egnet til forførelse i Il trionfo del Tempo, og allerede der hadde den sitt forelegg i form av en sarabande i Almira. Den gjør seg like godt i alle de tre verkene; Händel var en melodiens sanne mester.

Tilsynelatende skulle alt stemme med denne innspillingen, for både Cecilia Bartoli og kontratenoren David Daniels er stjernenavn, dessuten er orkesteret rutinert som få andre i akkurat dette repertoaret.

Lese mer?

UKE
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse