Annonse
04:00 - 19. januar 2001

Ning:

Annonse

Det er ikke ofte, i hvert fall ikke her i landet, at man opplever å se forestillinger hvor musikk spiller en sentral rolle. I de fleste sceniske sammenhenger synes musikken som oftest å være noe man har slengt på helt på tampen av en kunstnerisk prosess for å understreke en psykologisk grunntone eller et eller annet tilsvarende overfladisk. Det skjer så å si aldri at musikken innarbeides som en integrert og sentral del av verket, og man kan undres over hvorfor norske scenekunstnere i så stor grad har greid å unngå å legge merke til den styrken musikk har som for eksempel formskapende element.

Som musiker var det derfor befriende å se Kill your Darlings, som ble spilt for fulle hus på Black Box Teater forrige helg, hvor musikken faktisk har vært grunnlaget for hele forestillingen. Ning, med fløytist Tora Ferner Lange i spissen, har med utgangspunkt i et konsertprogram med seks verk av blant andre Eivind Buene, Henrik Hellstenius, Lars Petter Hagen og Kaija Saariaho, skapt en forestilling i grenselandet mellom performance og konsert med det ønske å utfordre de fordommene publikum gjerne har overfor samtidsmusikk.Et av problemene som gjerne hefter ved musikkteaterforestillinger er at musikk, tekst og scenografi har en tendens til å bli liggende ved siden av hverandre uten nødvendigvis å smelte sammen til en fungerende helhet. Kill your Darlings unngikk dette ved å gjøre selve konsertsituasjonen til åstedet for den historien som ble fortalt. Tekstene, skrevet og elegant fremført av Ellisiv Lindkvist, formidlet tankene til en kvinne som har blitt med en mann på en konsert med ny musikk (den konserten vi andre også var tilskuere til), ikke først og fremst fordi hun brenner etter å høre urfremførelsen av Eivind Buenes nye verk, men snarere fordi hun håper at kvelden vil munne ut i noe mer enn bare en rent klanglig opplevelse. Høyttenkningen kretset derfor både rundt hennes tanker og fordommer om musikken vi hørte samt hennes stadig økende ønske om å ta på mannen, og slik teksten var spredt utover forestillingen, dels mellom og dels i selve stykket, greide den på en intelligent måte å skape en humoristisk og upretensiøs ramme rundt musikken samtidig som den levde sitt eget liv.

«Flørt» er et av de tre stikkordene i undertittelen til Kill your Darlings, og jeg mistenker at dette ikke bare henviser til handlingen vi ble fortalt, men også til den hemningsløse flørten mellom ensemble og publikum som gjennomsyret hele forestillingen. I hvert fall denne anmelder lot seg uten videre sjarmere i senk, og når jeg hevder at forestillingen i bunn og grunn var nettopp sjarmerende er dette ment i ordets aller beste betydning. For den ubesværede og tillitsvekkende atmosfære som ble skapt og som gjorde at man uten videre kunne la seg begeistre, ville vært utenkelig hvis forestillingen ikke hadde vært så gjennomarbeidet og virtuost fremført som den var. De ofte ubehjelpelige og litt pinlige situasjonene som gjerne oppstår når musikere skal gjøre noe som helst annet enn å spille på instrumentene sine var fraværende, Dagny Drage Kleivas konsentrerte men samtidig lune scenografi skapte den nødvendige rammen rundt forestillingen og musikernes rødlige klær og åpenbare entusiasme punkterte grundig enhver fordom om samtidsmusikeren som svartkledd og selvhøytidelig. Hele forestillingen balanserte elegant mellom det stramme og det uanstrengte, og det var tydelig at flere enn undertegnede lot seg underholde den timen den varte.Min ene innvending mot forestillingen må være at de seks stykkene som ble spilt lett kunne blitt erstattet med seks helt andre stykker uten at forestillingen ville forandret seg nevneverdig. Jeg savnet at teksten og rammen rundt musikken i større grad kommenterte eller ledet frem til de aktuelle stykkene, snarere enn å behandle dem som seks hvilke som helst stykker ny musikk. Tidvis følte jeg derfor at musikken, på sett og vis stykkets hovedperson, paradoksalt nok ble den skadelidende part. Dette ble likevel i stor grad oppveid ved selve fremførelsene, som var uklanderlige. Mens fremførelser av ny musikk ofte preges av at musikerne ikke helt har fått musikken inn under huden og fortsatt strever med å spille riktige noter, var det tydelig at Ning hadde nådd langt forbi dette punktet og hadde full oversikt over hva de holdt på med. Snarere enn bare å spille stykkene, tolket de dem, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle med denne type musikk. Når også stykkene i seg selv stort sett var svært gode, med Eivind Buenes nyskrevne Intermission som et høydepunkt, har man egentlig liten grunn til å klage.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.