Annonse
04:00 - 19. januar 2001

Levende kultur

Annonse

n gang langs den vakre «Route du Vin» – vinveien – som snor seg gjennom blomstrende små landsbyer ved Vogeserne i Alsace, inntok jeg en bedre middag på en restaurant sammen med min sjåfør. Jeg forsket særlig i oster og vin fra regionen. Münster og Gewürztraminer var på et vis representanter for sammensmeltningen av to ulike kulturelle regimer innenfor samme geografiske innhegning: Både osten og vinen er høyverdige produkter, med både fransk og tysk herkomst. Slik Alsace-vinene er mer syrerike og etter mange lærdes smak oppnår et høyere kvalitetsnivå enn hvitvinene fra den andre siden av grensen, er også den franske osten mer intens og aromatisk enn sine tyske slektninger. Kultur dyrkes jo på forskjellig vis.

Münsterost blir i Alsace-Lorraine stundom servert med karve, som en slags variant av nøkkelost, men selvsagt med langt mer intens virkning – i den grad at tyskere som på vei hjem har rotet seg bort og havnet ved feil ostebord insisterer på noe de kaller schnaps til denne enkle, men oppfinnsomme rett. Det er med denne karven som serveres til münsterosten at man minnes om at kultur kan få et visst tvetydighetens parasittiske preg: Lever karven på osten? Er osten en slags «vert» for karven, og profitterer osten på karvens besøk? Smaksmessig forstår man kombinasjonen, men jeg undres på om den ikke like meget skyldes tradisjonens makt, der det å «svelge ned for ikke å forspille» inngår i mang en moralsk begrunnet smakskombinasjon – som overlever (av en eller annen grunn), eller som faktisk skaper smakspreferanser. Omgivelsene var inntagende. Landsbyen besto mest av hus med bindingsverk, og selve restauranten var pittoresk og høyt vurdert i riktignok ikke alltid like uvurderlige restaurantguider. Utenfor rislet en bekk, hvor unge par stakk tærne nedi mens de nippet til sin riesling, som de ved jevne mellomrom la til avkjøling i sprudlende klart vann. En hest knegget fornøyelig og absurd et sted der borte på en eng. Inne i restaurantens lune vrå rådet en gemyttlig, forsonet stemning. Og i sentrum for det hele: Osten, med sin krans av nordfransk eller sydtysk karve. Dette var levende kultur!

En særlig interessant hendelse gjorde at jeg kalte på innehaversken, som rund og trinn sto der og tronet i sin noe corny bunad. Jeg bemerket at det sannelig rørte på seg, der nede i karvekraven rundt münsterosten. «Ah, oui, Monsieur, certainement!» – som hadde jeg slått en beåndet vits om at osten var så levende at den gikk av seg selv, og underforstått at den nordfranske matkulturen var den mest levende på Guds velsignede jord. Hun snudde seg om, vel fornøyd med å ha både belevne og nesten franskkyndige turister på besøk. Jeg måtte i vitenskapens navn kalle henne tilbake og be henne se etter en gang til. Å slå en vits om forskjellen mellom «karve» og «larve» på fransk ble for vanskelig meg, men også unødvendig. For karven, den beveget seg på egen hånd, den, snodde seg artig og svært så ivrig rundt sin ost. Jeg glemmer aldri den bundakledtes tallerkenrunde øyne. Vi så henne ikke mer den kvelden, hverken min sjåfør eller jeg selv.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.