Annonse
04:00 - 12. mai 2000

Subkulturelt mekka

Praha er ingen smeltedigel av ulike kulturer. Tvert i mot lever et ekstremt mangfold av kulturer side om side, i hver sin verden. I år er de europeisk kulturby.

Annonse

Historien kan ofte være nådeløs. Bare de siste ti-femten års rapporter fra Praha har fulgt et mønster som ligner et børskrakk. Først var det fløyelsrevolusjonen som tok farvel med kommunismen, og valget av dikterpresidenten Vaclav Havel – den stolte kulturnasjonen skulle endelig få sin rettmessige plass i Europa. Så fulgte oppløsningen av den kommunistiske planøkonomien og en liberalisering som skapte massive sosiale problemer. I tillegg kom alle mulige drop-outs fra Vesten og lykkejegere/fattige fra landene lenger øst, Praha virket som en magnet på dem. Narkotikabruk, mafiavirksomhet og prostitusjon eksploderte.

Den berømte statsviteren og østeuropakjenneren Timothy Garton Ash kunne selvfølgelig ikke unngå skildringen av denne «nedturen» da han i fjor lagde en filmatisk biografi over president Havels liv. Jeg var selv tilstede under premieren i slottets egen kinosal da også Havel så den for første gang, og registrerte en nærmest ironisk holdning blant publikum. Det starter med bilder fra en litt sjabby dikter som er overvåket og internert, frem til frihet og hundretuseners krav om «Havel til slottet», hvor det slutter med nakne værdamer på TV (som kler på seg noe som passer for dagen i dag). Man vet ikke om man skal le eller gråte.

Med tanke på denne utviklingen – byens siste kallenavn er Europas Bangkok – kan man selvfølgelig finne det er underlig at det er først er nå i år 2000 at Praha har fått tittelen Europeisk kulturby.
 

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».