Annonse
04:00 - 22. desember 2000

Futurisme ble turisme

Venezia i desember. Et museum av en by. År 2001 står for døren. Tidlig i forrige århundre irriterte de italienske futuristene byen. I dag er vi dem takk skyldig.

Annonse

Jeg beveger meg over Canal Grande, til Peggy Guggenheim Collection. Et bygg kjent for sine fester tidlig på 1900-tallet. Futuristene kom stadig til selskapene – der villkatter og aper ble sluppet løs i palasshagen farget lilla for anledningen. Samtidig med at futuristene priset fremtiden, gikk Titanic ned, og med den Peggy Guggenheims far. Hun arvet formuen. Samlet malerier og skulpturer. Kjøpte palasset i 1949, og bodde der til sin død tretti år senere. Jeg finner en Giacometti-hund i hagen, en Giacometti-pike innenfor. Ektemannen Max Ernst bortetter veggen. Jackson Pollock med eget rom, Frances Bacons Ape plassert på gangen. «Hallen» som tidligere huset den amerikanske sosietetskvinnens to gondoler, huser nå futuristene. Dette er ikke akkurat hva resten av byen byr på – med sin fortidsarkitektur, kirkemalerier, renessansens tilbakevenden til antikken.

Venezia. En irriterende nostalgi? Kanalene er møkkete, grumsete, bunnen dekket av søppel. Jeg står nå på Markusplassen. Fra klokketårnet dekket Filippo Tommaso Marinetti og hans futurister byen med løpesedler: De krevde bl.a kanalene asfaltert som anstendige bilveier. Kunstbiennalen i 1910 var altfor borgerlig etter deres smak – ikke bare Venezia, men hele Italia var forlengst dysset i søvne. Venezia var ikke lenger et skipsfarts- og handelsmetropol. Lenge siden Gallilei gikk her på piazzaen. Jeg går ned til gondolene. Futuristene likte motoriserte fartøyer. Jeg betaler ikke tusenlappen for et par timer i Gondol. Tar heller den motoriserte vannbussen oppover Canal Grande, forbi Guggenheim-palasset, nikker til terrassens skulptur med det prangende erigerte lemmet frekt pekende mot de passerende gondolene. Eller er det mot meg? Rundt svingen støter vi nesten på fire gondoler fullastet av japanere, klynget sammen – gondolene altså – rundt sangeren med den oppblåste brystkassen. Ved sangerens føtter ligger tre japanerne med beina i været, videokameraene i froskeperspektiv, bilder med himmelen som tak. Omvendte narsissister. Fremfor å glane etter speilbilder i kanalgrumset, bedøves de av videoblikket. En gondol uten kamera finnes bare ikke. Kameraet har erstattet blikket. Videoen går. Og jeg går av Vaporettoen, vannbussen.

Det som teller er å være i bevegelse, futuristene fikk rett. De dyrket bevegelsen, det mekaniske og samtidige – slik det utrykkes i filmisk montasje. Verden er i dag full av overvåkningskameraer, webkameraer, direktesendinger og BigBrother. Selve dokumentarismen er i dag en besettelse, alltid på jobb, slik synsmaskinene forer verdens enorme virtuelle hukommelse. Vi vil også opplyses, bli lyst opp, sees, og betraktes – vi er de ultimale turister.Det er blitt kveld. Jeg sniker meg rundt i smugene nedenfor Rialto-broen. Følger turistmengden. Museene er stengt, fortidskunsten lukket inne. Følger smugene, butikkvinduenes lys. Mengden av ubestemte og anonyme, drives frem, ingen ser deg i øynene. Som de andre holder jeg meg til de vindusopplyste smugene, ikke de tomme mørklagte. Lik mengden som en gang etter mørkets frembrudd trakk ut under Paris’ gasslykter.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.