Annonse
04:00 - 25. august 2000

Olav H. Hauges dagbøker

Når Det norske Samlaget nå gjør det kjempeløft å gi ut Olav H. Hauges dagbøker fra en periode på 70 år fra 1924 til 1994, så kan vi for alvor danne oss et bilde av det registeret Hauges prosaforfatterskap spenner over.

Annonse

Faktaboks:

Olav H. Hauge, født i Ulvik i Hardanger 18.august 1908. Døde i Ulvik 23. mai 1994. Sammen med jevnaldringen Rolf Jacobsen – hvis liv også strakte seg over nesten hele forrige århundre – var han sin generasjons fremste lyriker, sin generasjons bidrag til verdenslyrikken. Men som vi vet også den som har bidratt til å omplante verdenslyrikken i det hjemlige, og det ikke bare ved referanser og allusjoner i egne dikt, men først og fremst ved omfattende arbeid med gjendiktning. I Hauges poetiske hus er det svært mange rom, og det hviler trygt på mange påler: norsk poesi – først og fremst i den visjonære linjen fra Wergeland til Aukrust, Nygard og Uppdal, men også med impulser fra 50-tallets symbolisme og Profil-generasjonenens språkkritiske modernisme; verdenslyrikken – Blake, Wordsworth, Hölderlin og Nerval, etter-romantikere som Browning, Tennyson – Yeats kan vi vel også legge til her- de franske symbolistene, men også så ulike modernister som Eliot, Rilke, Celan såvel som kinesisk og japansk poesi; filosofi, poetikk, litteraturteori – først og fremst Schopenhauer og Nietzsche , men også Heidegger og Derrida eller Leavis, men også Levi-Strauss og Barthes; egne livserfaringer fra et langt og som vi skal se: svært lenge et vanskelig og ensomt liv.

Lenge trodde mange at Olav H. Hauge kun skrev poesi, ikke prosa, for bortsett fra noen særpreget korthugne prosastubber om f.eks. Per Sivle, Kristofer Uppdal og Sjur Bygd kom lite på prent i Hauges egen levetid. At Hauge også kan være en stor prosaforfatter, ble først for alvor klart da Jan Erik Vold i 1994 ga ut brevene han i årenes løp hadde mottatt fra Hauge (Under Hauges ord), og inntrykket ble bekreftet i Bodil Cappelens Brev 1970 – 1975 (1996), hun som de siste 19 årene var hans følgesvenn, samboer og ektemake. Når Det norske Samlaget nå gjør det kjempeløft å gi ut Hauges dagbøker fra en periode på 70 år fra 1924 til 1994 – rett nok med noen lakuner – så kan vi for alvor danne oss et bilde av det registeret Hauges prosaforfatterskap spenner over – fra det essayistiske til det novellistiske – med innslag av korthugne visdomsord, aforismer, diktutkast, dikt. Ja, vi kan om vi kjenner Hauges dikt godt nok, i noen tilfelle se hvordan halvferdige utkast økses og «timbres» til enestående dikt eller hvordan beretninger om dyrekjøpte erfaringer «kaldsmis» til diktning. Men viktigst: Vi lærer selve diktertemperamentet å kjenne gjennom de inntrykk og opplevelser han nedtegner enten det er fra kunst og diktning eller fra «selve» livet; vi ser hvordan dagboksformen benyttes som en livslang samtalepartner om vanskelige dikteriske spørsmål; vi ser hvordan man ved selve det å skrive dagbok kan betvinge den uro som diktningen impliserer. Og det gjengse Hauge-bildet som i hovedsak ble etablert på 70-tallet og som siden – til tross for en del nyanseringer i Hauge-resepsjonen på 1990-tallet – har blitt og blir tradert i lett ulike varianter, rystes kraftig.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.