Annonse
04:00 - 18. august 2000

Gammel nyveiv fra sinte dannede herrer

Doktorgrader og allusjoner til middelalderlitteratur finner du helst i amerikansk punkmusikk.

Annonse

John Brown set the tone

He was a meteor in a guilty land

Abolition is to understand

Freedom to the despondent man

Grant said: You’re either one:

A patriot or a traitor’s son

A sanguinary conslusion, John Brown…

«Count the ayes and the nays», som det heter i senatet: Hvilke solide, rakryggede og gjennompatriotiske amerikanere kan ha skrevet denne Walt Whitmanaktige hymnen til en av borgerkrigens forgrunnsfigurer, mon tro? Vet det ikke? Et tips til: Det er de samme som også byr på følgende Kerouac’ske godbit:

Books of Emerson, books of Thoreau

but all I read was maps of the road

I was 3000 miles away from you

all the while I was 22

What do you do

to know who you are?

Svaret er punkbandet Rancid. Som ellers på sin nye CD også benytter seg av allusjoner til Nelson Mandela (ikke så rart) og henter inspirasjon fra Canterbury Tales og Don Giovanni. Betyr dette at punken er den eneste samfunnsinstitusjonen som fortsatt tar klassisk kunst og viktig kulturhistoriske tema på alvor?

Det er ironisk, men samtidig interessant. Rancid har vært et ganske kompromissløst punkband i mange år, de har tviholdt på gatetroverdigheten, og fansens meldinger til band og plateselskap er alle sammen av den typen som ellers i USA gjengis med f**k og sh*t og, en del andre utrykk som spiller på sex og vold og gir asterisken a bad name. Det kunne vært fristende å spørre om noen av fansen faktisk går videre til Emerson eller Thoreau eller Chaucer. Stikker ned i operaen og lytter til Mozart?

Musikalsk har mange hevdet at Rancid er ubrytelig på vei i samme retningen som The Clash i sin tid var, men det er en trend som er brutt med Rancid. 22 låter med en samlet spilletid på 38 minutter og 15 sekunder gir et gjennomsnitt på 1 minutt, 44 sekunder og 23 tideler pr. låt. Det går fort og det er hardt. De første låtene er mest oppvarming, men på «It’s Quite Alright» dukker det første fengende temaet opp, og «Let Me Go», – som med sine 3.13 er rene symfonien i denne konteksten – byr på skifter og vekslinger mellom det harde og det myke, det enkle og det forseggjorte. Imidlertid er flertallet av låter definitivt innen det klassiske punkfeltet, og bandet spiller med selvfølgelighet. Den smulen av tvil som kunne virke til å ha sneket seg inn for eksempel på låter som «Lock, Step&Gone» på … And Out Come The Wolves er et stykke unna. Da virket bandet mer introspektivt med tekstlinjer som stilte spørsmål ved hele «stand and fight»-konseptet: All the docks are quiet and there’s no ships coming in

Where there once was a riot There’s a whole lot of nothing

The stop sign’s broken and the meter’s going down

Wild dogs are running themselves into the ground

Everything was clear for that moment in time

If I don’t come back, well, throw me a line

There’s somethin’ wrong, I lock step, I’m gone… Rancid har lagt bak seg denne introspeksjonen og tvilen og går isteden inn i neste årtusen som unreformed punks, men uten å skryte så veldig. Det er ikke så veldig mange nasjonalsanger her, tross alt.

De får til gjengjeld flyte fritt på Bad Religions nyeste CD, The New America, som kom ut like før sommeren. Bad Religions og Rancids tidligere historie er til dels sammenvevet, men Bad Religion er veteranene som har holdt på siden 1980. På 90-tallet gikk Brett Gurewitz ut for å styre Epitaph Records og for eksempel produsere nettopp Rancid, og bandet gikk til Epic, men ikke så mye har forandret seg – Gurewitz gjør en gjesteopptreden også her.

I forhold til Rancid er Bad Religion ganske snille gutter musikalsk sett. Ikke bare har bandet skaffet seg Todd Rundgren som produsent og Bob Clearmountain som mikser, de leverer den ene catchy låten etter den andre. Powerchords møter elegante lekkerbiskener av instrumentalarbeid og sterk vokal har en myk, harmonisk koring å lene seg på. Trommene dundrer, men melodien glir formfullendt i myke buer som en fugl i flukt til tider. Sluttsummen er som nevnt høy nasjonalsangfaktor. «I’m tired of all this Shakespearean misinformation», synger Greg Graffin, som (hvorfor er ikke dette mer overraskende?) er innehaver av en Ph.D. Og mot slutten av denne låten, «You’ve Got a Chance», er det et møte mellom harmoniene som kunne få tradisjonelle popsmeder til å vri seg i misunnelse. En stadig tilbakevendende tanke når man lytter til The New America er i hvilken grad dette bandet, som nevnt dannet i 1980, høres ut som om tidspunktet fortsatt er 1980. Det har vært sagt at Bad Religion begynner å høres ut som sine egne kopister, som Pennywise, men en låt som tittelsporet minner snarere om Skids (i sjangeren til new wave-klassikeren «Into the Valley»). I «Love My Computer» er nesten ren popmusikk, og «The Hopeless Housewife» er så storslått i refrenget som bare gamle nyveivere kan være. Avslutningen «Don’t Sell Me Short» er en 4 minutter lang oppsummering av albumet og hele estetikken – og etikken for den saks skyld: «Don’t sell me short, You’ve been wrong too long … Pass me by, ignore my cry, forget me when I die, just don’t sell me short.»

Etter 20 år bør ikke det være noe stort faremoment. Bandet vet akkurat hva de er gode for og står fjellstøtt på det. Så får noen andre ta seg av musikkutviklingen.

Bad Religion:

The New America

Epic/ Sony

Rancid:

Rancid

Hellcat/ Epitaph

sitat:

«22 låter med en samlet spilletid på 38 minutter og 15 sekunder gir et gjennomsnitt på 1 minutt, 44 sekunder og 23 tideler pr. låt. Det går fort og det er hardt.»

Annonse