Annonse
04:00 - 09. juni 2000

Et nummer av Vinduet blir til

Annonse

Vinduets redaksjon sitter på Zoo Lounge i Oslo og kaster ut idéer til mulige fremtidige numre av Vinduet. Vi er et eller annet sted på den andre siden av midnatt idet samtalen tar en uventet vending. Kanskje er det trøttheten som har kommet sigende, kanskje er det blodets høye alkoholinnhold. Kanskje blir jeg oppstemt av den høye musikken og den tunge bassen som får bordet til å riste. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hodet er fylt av noe som i øyeblikket virker som en genial idé og som jeg får lyst til å dele med mine medredaktører. For å bli hørt må jeg rope høyt, men idet jeg åpner munnen er det ikke lenger fare for at jeg skal bli overdøvet. Dj-en skrur av anlegget, formodentlig for å ta en pause, med det resultat at jeg blir hørt av alle, ikke bare av mine medredaktører, men av samtlige mennesker i lokalet. «Et nummer om Island,» roper jeg, og alle i nærheten snur seg. «Vi skal lage et nummer om Island!». Av og til er en god idé fremdeles god dagen derpå. Man tenker på den i månedsvis, selv om den er blitt til ved et slumpetreff. Det har gått noen måneder siden episoden på Zoo Lounge. Asfalten er bar, luften varmere. Tore Renberg og jeg sitter på kafé og spiser quesadillas og prater om hiphop. Samtalen er uhøytidelig, usammenhengende og av det lettglemte slaget. Men idet vi reiser oss for å dra, forteller jeg, noe malapropos, om redaksjonens ønske om å lage et nummer om Island. Tore sperrer øynene opp og setter seg igjen før han forteller meg at han i flere år har lest seg opp på islandsk litteratur; han er særlig begeistret for Halldór Laxness og Sjón, samt de to Einarene, Kárason og Már Gudmundsson. I løpet av noen minutter har han foreslått mulige intervjuobjekter, samt en rekke bidragsytere. Jeg snakker med de andre i redaksjonen og vi blir enige om å spørre ham om han kunne tenke seg å være gjesteredaktør.

Island. Mars 2000. Etter et halvt års arbeid er vi i ferd med å gjøre ferdig nummeret. Siste etappe gjenstår: En rekke intervjuer med islandske forfattere. Jeg, Nikolaj, Tore og Tone Myklebost sitter i en drosje på vei fra Keflavik flyplass til Reykjavik. Månelandskapet seiler forbi og jeg tenker på de valgene vi har gjort. Vi har forholdt oss til den islandske litteraturen slik barn forholder seg til et rom fult av leker. Vi har kastet oss over de lekene som virket mest forlokkende, og ignorert, nådeløst, det vi ikke lot oss fange av. For utenforstående vil våre valg kunne virke tilfeldige, ja til og med idiotiske. Selv oppfatter vi dem som det naturligste i verden. Tore lytter interessert til radioen, mens Nikolaj prater med drosjesjåføren. Lyset henger i tråder fra himmelen, snøen driver. På et skilt ved motorveien står det «Bónus» under en tegning av en skjeløyd sparegris. Høye bølger bak et kjøpesenter av betong.

Oslo. Noen uker før påske 2000. Det som opptok meg mest da vi begynte å arbeide med dette nummeret, var det som virket eksotisk: som at islendingene i lang tid ikke kunne se på tv på torsdag, eller at det frem til for noen år siden var ulovlig å ha hund i Reykjavik. Nå er det de mer prosaiske fenomenene som virker iøynefallende, at det er så mye god litteratur der, nok til å fylle flere årganger av Vinduet. Vi har valgt ut det som har fascinert og overrasket oss mest, som f.eks. forfattergenerasjonen som gjorde seg gjeldende på 1980-tallet, og valgt bort det som virker relativt kjent, som f.eks. de to Einarene. Men vi har også forsøkt å få frem noen nye perspektiver på det gamle. Dét finner vi i Tore Renbergs essay om Halldór Laxness og Roy Jacobsens betraktninger omkring hevnmotivet i de islandske sagaene. I «Islandsk litteratur ved slutten av det 20. hundreåret» gir kritiker, forfatter og forlegger Kristján B. Jónasson en konsis og etterlengtet innføring i de siste tiårenes litteratur på Island, mens Gudbergur Bergsson, i essayet «Island i sin egen tåke», kommer med noen betraktninger omkring det til tider turbulente forholdet mellom Island og Norge. Fokus ligger imidlertid på forfatterne født rundt 1962, bl.a. Sjón, Kristín Ómarsdóttir, Gyrdir Elíasson og Bragi Ólafsson; en generasjon som har sine røtter i den islandske surrealismen på 1980-tallet, og som, i motsetning til f.eks. Einarene, forsøker å gå utenom Laxness’ store skygge. Litteraturen til Sjón/Ómarsdóttir/Elíasson/Ólafsson/etc. fremstår som unik, også i internasjonal sammenheng, fordi de på en uforlignelig måte kombinerer en humoristisk letthet og formmessig lekenhet med et metafysisk alvor. Vinduet har mye interessant lesestoff å by på denne gangen. Når vi sender nummeret om Island i trykken er det imidlertid ikke uten en viss melankoli. Ethvert forsøk på å oppsummere en nasjonallitteratur er dømt til å mislykkes. Tenk deg om noen på Island skulle lage et tidsskriftsnummer om Norge som inneholdt stoff om Knut Hamsun og Jan Kjærstad, samt om Karl Ove Knausgård, Espen Stueland, Hanne Ørstavik uten engang å nevne Dag Solstad eller Tone Hødnebø. Det er et slikt nummer vi har laget, på godt og vondt: godt fordi det inneholder en rekke presentasjoner av islandske forfattere; vondt fordi det er så mange som pga. plassproblemer eller vår egen blindhet ikke kommer med.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.