Annonse
04:00 - 19. november 1999

Feminisme og bitch

Annonse

inga Gjerstad kritiserer (5.11.) undertegnede for ukritisk lesning av Wurtzel, og mener jeg heller burde lest Paglia. Det burde jeg sikkert, og skal nok gjøre det når jeg får tid. Når jeg valgte å bruke hoveddelen av artikkelen på å fremlegge Wurtzel uten for mange kritiske randbemerkninger, og kontrasterte henne med betydelig svakere feministiske utspill, som Fittstim og Råtekst, skyldtes det selvfølgelig delvis min mangel på grunnleggende dannelse i feminismens kanon, men det var også andre motiver som gjorde seg gjeldende. Jeg er helt enig med Gjerstad i at det er farlig for en kvinne ukritisk å utagere sitt forførelsespotensiale.

Selvfølgelig er Wurtzel på mange måter en selvopptatt, ordgytersk og til tider ganske ukritisk forfatter, som neppe er i stand til å produsere noen illusjon av helhetlig livsløsning som proselytisk orienterte kvinner kan gå restløst opp i. Joda, Wurtzel skjuler sikkert sin gjeld til Paglia (hun sier riktignok ikke at hun er «dum», slik Gjerstad hevder, bare at hun er litt for tøff til å innse hvor vanskelig livet kan være for mer skjøre sjeler). Det er bare det problem at vi befinner oss i Norge, og at det lille som finnes av tilløp til debatt om feminisme og kjønnsrelasjoner den siste tiden synes å ha vært helt dominert av de gamle krenkelser som tyter ut gjennom Fittstim og Råtekst. I forhold til dette var det for en mannlig leser, som er mer opptatt av forholdet mellom kjønnene enn av kvinnens evinnelige frigjøring, befriende å lese Wurtzel. Selv om hun til tider er kjedelig, gjentagende, uengasjerende, naiv og lettvint, så skjuler hun aldri at hun kjemper med nebb og klør for å få sin verden til å henge sammen. Og hun innser (kanskje ikke bare fordi hun har lest det hos Paglia) at livet faktisk leves ute i verden, og bare i minimal grad bestemmes av ideologiske refleksjoner hos en minoritet av høyt skolerte feminister. I denne verden er det ikke bare menn som er drittsekker og undertrykkere. Det er også kvinner.

Selvfølgelig er historien om kvinners subtile emosjonelle spill, som til tider kan utarte til ren sadisme, en gammel historie, men Wurtzel forteller den altså på nytt, og kanskje viktigere; hun trekker den kvinnelige drittsekken inn i en sfære der den kan tematiseres og problematiseres. Det er nemlig ikke bare for kvinnen selv at hennes bitch-atferd kan få «katastrofale konsekvenser», slik Gjerstad bekymrer seg for. Statistisk sett er det vel hyppigere slik at det er mannen som rammes. Historien om den krenkede mannen tilhører fortsatt skjønnlitteraturen (f.eks. Nabokovs Laughter in the Dark, og Heinrich Manns Der Blaue Engel) og de psykologiske fagbøker, antagelig fordi den er omfattet med så mye skam at den vanskelig kan løftes opp i ideologienes sfære. For Gjerstad fremstår Wurtzel som en naiv feminist som «tror at alle menn kan bli snille og myke, bare de blir plaget nok» (merkelig lesning, hvor har du dét fra?). For undertegnede fremstår Wurtzel som en kvinne som er ærlig nok til å si at hun til tider kan være en bitch, og til og med nyte det. Og kanskje er det en fordel at hun ikke er så utilnærmelig i sin eteriske perfeksjon, slik Gjerstad beskriver Paglia. Diskusjonen omkring kvinners makt og maktmisbruk virker for undertegnede så uferdig og så problematisk, at det kanskje kan være en fordel å rote litt rundt før den kanoniske rett fatter sine endelige beslutninger.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.