Annonse
04:00 - 29. oktober 1999

Systemforandrende krise

Annonse

Kina annonserte for få dager siden at man vil bruke 78 milliarder kroner på å oppgradere sitt atomforsvar. Her har vi en av mange pekepinner om hvor kilden til de neste tiårs tradisjonelle kriser i statssystemet er å finne. Den tradisjonelle utenrikspolitiske krise – Cuba-krisen, Berlin-krisen etc. – er karakterisert ved at sentrale aktører i statssystemet havner i en slik relasjon at utfallet av den vil forandre måten de forholder seg til hverandre på senere, og at forandringen er slik at den potensielt forandrer det samhandlingsmønsteret som karakteriserer hele systemet. Det er flere kandidater til et slikt scenario. Da India foretok sine offisielle prøvesprengninger av atomvåpen, for snart to år siden, kunne det ha ført til en slik krise, om ikke de andre sentrale aktørene i systemet allerede hadde forutsagt at dette faktisk ville skje og vel forsonet seg med det. Om India hadde gått inn i Pakistan som følge av situasjonen i Kashmir, ville det ha aktualisert spørsmålet om hvor langt Indias prerogativer som Sør-Asias regionale stormakt kan forsvare en offensiv politikk. Men, i vår sammenheng er det ikke nok at den regionale maktbalansen omkring f.eks. Indonesia, Brasil eller Nigeria forandres til at vi skal kunne snakke om krise. I tilfellet Kashmir blir det neppe snakk om en potensielt systemforandrende krise om ikke også Kina lar seg involvere.

Alle muligheter for tradisjonell systemforandrende krise peker i retning av Kina, av tre årsaker. For det første er det bare India og Kina som har store nok kapabiliteter til å stelle i stand en utfordring mot det vestlige hegemoniet som er så sterk at det monner. Russland og andre har «nuisance value», men det krisepotensialet hører ikke hjemme under denne overskriften. For det annet finnes det ikke den elitegruppe i Kina som ikke synes at landets stilling i statssystemet er for perifer. Uansett utvikling innen Kina vil det altså være noen ved makten som vil forsøke å revidere spillereglene til Kinas fordel. Den annonserte satsningen på kjernefysiske våpen er en av mange indikatorer på dette. For det tredje finnes det i alle fall tre konkrete problemområder som kan lett kan utløse en krise – ja, de er tre av de mest antennelige situasjonene i verden rent generelt: Taiwans status, forholdene på den koreanske halvøy og den før nevnte situasjonen i Kashmir, som lett kan utvikle seg til en generell dragkamp om hvem som skal være Asias voldgiftsmenn: Kina eller India.

Brå forandringer i ett av disse tre områdene vil kunne bringe USA inn, hvilket vil sikre at krisen blir oppfattet av alle som en systemkrise. Norske medier og beslutningstagere vil, som alle andre, måtte forholde seg intensivt til situasjonen, selv om man etter all sannsynlighet vil kunne gjøre minimalt når krisen først er igang. Forberedelser til disse scenariene må derfor først og fremst dreie seg om forebyggende arbeid. Jeg ville tro at den beste måten å gjøre dette på, ville være å styrke UDs, etterretningens og forskningsmiljøenes kompetanse på Kina. Erfaringsmessig blir en sterkt uttrykt frykt for at noe skal utvikle seg til en krise lett til en selvoppfyllende profeti. Det ville tjene alle dårlig om man diskuterte Kina på en slik måte at våre vurderinger og tiltak skulle komme til å bidra til å gjøre Kina til et presserende problem.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.