Annonse
04:00 - 29. oktober 1999

Harriets by

Annonse

Da jeg var yngre var Ålesund bare et navn. Men navnet ble nevnt, på værmeldingen, i radioen, av og til også over middagsbordet. Jeg kom til å fantasere om hvordan livet i Ålesund egentlig var. Som jeg grublet på livet i Orkanger, Stavanger, Bodø, under steinene i hagen. Jeg tenkte på disse små byene som klare, lyse steder; vindene friske, solskinnet akkurat passe, støvet virvlet, bladene raslet, alt sammen på måter annerledes enn jeg var vant til.

Jeg begynte å lese om verden, aviser, bøker, blader, så på fjernsyn. Jeg oppdaget at det fantes mennesker som allerede hadde oppdaget tingenes og fenomenenes sanne og egentlige vesen, som viet livene sine til å opplyse oss om tingene, sakene, fenomenene, viktighetene. De ga de gode sakene et ansikt, en signatur, et sett løstenner. I mange år har Ålesund vært en sak for i alle fall et slikt menneske. Harriet Eide i Dagbladet. Jeg kjøper Dagbladet nesten hver dag. Jeg har prøvd å slutte, men klarer ikke. Nå har jeg endelig sluttet å tenke på å slutte å kjøpe. Som jeg regelmessig må tømme tarmen må jeg regelmessig kjøpe Dagbladet. I Dagbladet leser jeg kultursidene. På disse sidene, riktignok i barbert form, nederst på sidene, sammentrykket, har Harriet Eide i noe som fortoner seg som årtier hatt spalteplass for å meddele oss sine tanker, begeistringer og bekymringer omkring byen Ålesund, Ålesunds arkitektur. Og jeg har lest. Etterhvert som jeg leste forårsaket de jevne dryppene av Harriet Eides bekymringer og begeistringer for Ålesund at jeg ikke lenger klarte å skille byen Ålesund fra personen Harriet Eide. Ålesund sto til slutt for meg som et punkt i Harriet Eides hjerne hvor godt og ondt støtte sammen, punktet for den egentlige kampen, den mellom død og liv, glemsel og hukommelse, tiden og tidløsheten. Jeg begynte å tvile på om byen i realiteten fantes, jeg begynte å tro at den var virkeligere enn virkelig, på samme måte som det virkelige Jerusalem er et annet og virkeligere Jerusalem enn det vi av og til ser glimt av i Dagsrevyen. Nå er jeg her. Det regner. Vannet er underlig klart, gjennom det ser jeg irrgrønne propeller på fiskebåter, rustne sykler, en og annen fisk. Gatene, brosteinen skinner sleipt, er nesten tomme til tross for at det er en vanlig tirsdag i september. Bygningene, de fetisjerte, replikaer av noe som aldri har vært. Kanskje er bare fasadene igjen. Livløsheten er total, selv på stedet tviler jeg på at den finnes, byen. Også jeg forsvinner, en på trynet må til, eller en rabiat entrepenør, en ny brann. Forvandlingen er fullendt, Ålesund er blitt en skygge på Harriet Eides hjernebark. Ingenting er noen ting lenger, alt bablet inn i noe vi aldri har vært, aldri har hatt. Søvngjengeraktig styres kroppen, av overlevelsens instinkter, mot bygninger så stygge at ingen ville savne dem om de forsvant, bygninger som kunne stå hvor som helst.

Der inne, badet i mumlingen fra mennesker som aldri setter sine føtter på noe museum tiner sjelen opp. Igjen er jeg i verden.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.