Annonse
04:00 - 29. oktober 1999

10 år åpen grense – hva så?

I år er det 10 år siden muren falt. Kommunismens sammenbrudd ble slutten på en ca. 40 års pause i utviklingen av statene i Øst- og Sentraleuropa og fra 1989 ble det bevisst arbeidet for å oppnå et mer integrert Europa.

Annonse

“Den vestlige stat som lå mest utsatt til var Østerrike, med grenser til Ungarn, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Med en påtvunget og «evig» nøytralitet fra 1955, forsøkte regjeringen i Wien å holde i alle fall noen dører åpne for kontakter med øst-blokken. Mye av handelen gikk for øvrig gjennom kontakter som sto det østerrikske kommunistpartiet nær. Til den humanistiske side av saken hører det med at Østerrike tok imot hundre tusener av flyktninger fra kommunistland: fra Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia i 1968 og fra Polen på begynnelsen av 1980-tallet. I nyere tid har det strømmet flyktninger fra Bosnia over til Østerrike. Folketallet i Wien har økt betraktelig det siste tiåret. På sett og vis har Østerrike tatt sin sentraleuropeiske forpliktelse på alvor. Det var da også utenriksminister Alois Mock som sammen med sin ungarske kollega klippet over piggtrådgjerdet som utgjorde jernteppet mellom de to landene. Ungarerne hadde imidlertid allerede tillatt en viss arbeidspendling mellom de to landene. Regimet i Budapest var relativt liberalt. «Pragmatisk» ble det gjerne kalt, i motsetning til Tsjekkoslovakia, som var blant de hardeste kommunistregimene. Her fantes verken ungarsk «gulasj-kommunisme» eller rumensk egenrådighet i utenrikspolitikken, bare pur industriell dogmatisk kommunisme. Få dager før murens fall, fastslo daværende president i Tsjekkoslovakia at Havel og co. – altså lederne av den tsjekkiske opposisjonen – var «de rene null,» som han ble sitert i østerriksk presse.

Høsten 1989 begynte ting å skje i Praha. De ukentlige mandagsdemonstrasjonene på Wenzelsplassen samlet store menneskemasser. Regimet vaklet, først kom noen ikke-kommunister i regjeringen, så fikk opposisjonen halvparten av plassene, og deretter lot ikke revolusjonen seg stagge. I desember ble grensene mot Østerrike åpnet. I Wien kom en lørdag tusener av besøkende fra nabolandet. De gikk rundt og tittet i butikkvinduene, kjøpte lite, for nå kom sannheten om det vestlige kostnadsnivået frem. Trikken koset det ti-dobbelte i Wien som i Praha, men akkurat denne lørdagen hadde den populære borgermesteren Helmut Zilk sørget for at de nye gjestene reiste gratis. Gleden og nostalgien gikk hånd i hånd, for var ikke dette en tilbakevending til det normale? Rundt århundreskiftet hadde jo Wien tsjekkiske strøk, skoler og aviser – hvorfor i all verden skulle Sentraleuropas hovedstad være forbeholdt etniske tyskere?

Intet er mer trist enn en stengt grense, og intet har vært mer dødt enn områdene rundt den tsjekkisk-østerrikske grensen. De deler av Østerrike som ligger inntil Böhmen og Mähren er fremdeles relativt næringssvake regioner. Jernteppet ble et sperret område, med adgang forbudt-skilt. Grenseområdene var en blindgate. Infrastrukturen mellom landene forfalt. I den tsjekkiske byen Ceske Velenice kan man la seg forbause over den enormt store jernbanestasjonen. Under monarkiet – altså frem til 1918 – var det et jernbaneknutepunkt for hele det store riket. I dag er det nærmest en spøkelsesbygning. Legg til at på østerriksk side heter den strengt talt samme byen Gmünd, med ny jernbanestasjon. Nå er det igjen en viss grensetrafikk, mest fremtredende er juggel-markedet på tsjekkisk side.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.