Annonse
04:00 - 30. juli 1999

Norges postnasjonalister

Annonse

asjonen Norge er iferd med å bli sprengt. Stadig flere politisk aktive grupperinger og individer snur det nasjonale prosjektet ryggen. En av hovedgrunnene er at de postnasjonale opplever det som om nasjonens majoritet har stengt en av de mest interessante politiske arenaer for norsk deltagelse. Den institusjonaliserte avhengighet av EU sementeres gjennom EØS, Schengen osv. De markedsmessige hensyn blir ivaretatt. Skumringen faller over nasjonalstaten som økonomisk arena, og portene til de europeiske hovedarener er stengt. I Brussel spiller de norske lag kamper mot lag fra de nedre divisjoner: norske ministre møter i EØS-komiteer etc. embedsmenn, ofte ikke engang toppembedsmenn. Og alle kampene er vennskapskamper, ikke regulære seriekamper. Det er blant annet fordi både det som foregår på den halvmørke nasjonale bane og på de perifere baner i Brussel fremstår som forholdsvis uinteressant at norsk Europa-politikk ikke blir noe annet enn en tiltagende men uartikulert konfrontasjon mellom dem som sier nei og dem som sier ja. Og det er det uartikulerte som er mest urovekkende, fordi en av de viktigste årsakene til den manglende EU-debatten de siste fem årene er at de postnasjonale har gitt opp den nasjonale arena som en vei til Brussel, og selv har iverksatt allehånde direkte tiltak – det sivile samfunns egen EU-tilpasning. Dermed øker avstanden mellom de postnasjonale og de nasjonale ytterligere. Det norske EU-neiet må altså sies å ha en akselererende virkning på nasjonens sprengning.Det er viktig å forhindre at nasjonen sprenges. For å unngå dette, må utenforskapets tilhengere snart innse at Norge er en ganske normal europeisk nasjon, som nå sliter med et kulturelt etterslep av samme strukturelle type som den gjorde for 100 år siden. Nasjonalismen er en internasjonalistisk doktrine for hvorledes verden skal deles inn, nemlig slik at hver nasjon har sin stat, som så forholder seg til omverdenen som en serie andre nasjonalstater. Selve ordet «internasjonal» – unnfanget av Bentham på slutten av 1700-tallet komplett med unnskyldning for sin manglende eleganse – understreker hvorledes man først og fremst ser nasjonene som aktører, og bare dernest nasjonenes stater. Poenget er at det dannet seg et europeisk kunnskapsregime der det var normalt for en nasjon å «ha» en stat. Denne europeiske doktrinen spredte seg til Europas periferier, der den selvfølgelig støtte på andre forhold og derfor antok særegne trekk. Med et visst kulturelt etterslep dannet det seg nye nasjonalstater med visse særtrekk. På samme måte har det de siste tiårene dannet seg et europeiske kunnskapsregime der det er normalt for en stat å disaggregere ved å desentralisere makt til underliggende territoriale enheter, deregulere deler av økonomien, og henlegge deler av økonomisk og politisk virksomhet til EU-arenaene. Denne europeiske doktrinen sprer seg til Europas periferier, der den selvfølgelig støter på andre forhold og derfor antar særegne trekk (Norges EØS-avtale, Polens Europa-avtale, Danmarks Edinburgh-avtale, Storbritannias Euro-avtale etc.). Med et visst kulturelt etterslep omdannes statene fra å være nasjonale til å være postnasjonale. I en slik situasjon blir det spesielt viktig å beholde en del av nasjonens integrerende mekanismer, for eksempel ved å stimulere kulturpolitikken, styrke nasjonale massemedia, bygge opp det kulturelle nivået i skolen etc. Det dreier seg også om å få til et klassisk politisk kompromiss, der de nasjonale avgir nasjonalstatens påståtte monopol på politisk makt mot å vinne de postnasjonales oppslutning om et kulturelt nasjonalt program. Hovedproblemene er to. For det første må vi postnasjonale som tenker langs disse baner gå på offensiven I forhold til dem som ser globaliseringen utelukkende som et økonomisk prosjekt. Men for det annet og viktigere må de kulturelle nasjonale, som I det hele tatt vil kunne tenke seg et slikt kompromiss, ta kampen opp mot det store gross av politiske nasjonale, som ser på det å beholde en politisk suverenitet som hørte det forrige europeiske kunnskapsregime til i urørt form under det nye kunnskapsregimet som sin politiske kjerneoppgave. De definerer seg faktisk først og fremst i forhold til dette spørsmålet. Så lenge det er tilfelle, vil lekkasjen av postnasjonale til samfunnsmessig engasjement som ikke er knyttet til det norsk-kulturelle fortsette. Spørsmålet er ikke om de politisk nasjonale vil se det kunnskapsregimet som definerte dem forsvinne. Det vil de, i stadig raskere tempo. Problemet er om deres politiske prosjekt vil sprenge nasjonen, slik at det heller ikke vil bli noe særlig igjen av den kulturelle nasjon. En slik utvikling ville være ytterst beklagelig, også for enkelte postnasjonalister.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.