04:00 - 12. mars 1999

Terrence Malick's metode

FILMREGISSØR. Den amerikanske kultregissøren er endelig tilbake på lerretet etter 20-års «kunstnerisk» pause.

FILMKRONIKKEtter å ha gitt oss to subtile kjærlighetshistorier på 70-tallet dro Terrence Malick en Thomas Pyncheon – han forsvant fullstendig og effektiv fra offentligheten, og forble borte i over to tiår. Denne typen selvbestemte eksil er en like sikker invitasjon til hype som til sure spekulasjoner og megetsigende mumling om nykker og andre avvik. Eremittilværelsen har sammen med tidligere påståtte budsjettoverskridelser og en, for noen uakseptabel, stor dose integritet gitt mannen en status som flegmatisk rebell. Mest sannsynlig er det nemlig at Malick gjorde det som mange har gjort både før ham og etter ham: han forlot et system og en industri som ikke var raus nok til å gi regissøren kunstnerisk kontroll. Det samme systemet har samtidig muliggjort hans comeback, og resultatet kan ses på lerretet i dag. Badlands fra 1973 var den første av den tilbakevendte regissørens verk, og regnes som en av de mest betydningsfulle debutfilmene i moderne amerikansk filmhistorie. Denne nyklassiske road-movien om et ungt, lovløst par gjorde stjerner av Sissy Spacek og Charlie Sheen som henholdsvis tenåringsjenta Holly og søppelkjøreren Kit. Spacek står for den slepende voice-overen, og forteller uforstående og uskyldig om hvordan faren nekter dem kjærlighet, om det tilfeldige drapet som blir starten på en voldsturne gjennom åpne landskap i Sør-Dakota. Holly og Kit er nesten sykelig opptatt av hverandre, og livet på veien blir en uforpliktende lek: det blir flukten fra kjedsomheten. Voldshandlingens grusomme konsekvenser og bildenes realistiske uttrykk kontrasteres av den naive voice-overen og den ikke mindre naive musikken. Som en kuriositet kan det for øvrig nevnes at de to på rømmen søker tilflukt i Thor Heyerdahls bok om Kon Tiki-ferden.

Malicks andre film er Days of Heaven fra 1978, som høstet priser og anerkjennelse fra et kresent publikum. Her pines Richard Gere, Sam Shepard og Booke Adams i en emosjonelt usunn triangel med like fatalt utfall som hans forrige kjærlighetshistorie, mens en nærmest utenforstående lillesøster forteller. Malick viser oss mennesker som synes kronisk ukomfortable og fortapt i de bølgende kornåkerene, de brede elvene og den glisne skogen som omgir dem, outsidere som er løsrevet og frigjort fra hendelsene de betrakter og forteller om. I disse filmene brukte regissøren så og si ingen kunstige lyskilder, og dialogen er sparsom til fordel for kroppsspråk og mimikk. Nesten kjærlig utforsker han heller menneskelige reaksjoner på fenomener som togskinner langt inn i horisonten, en skinnende Mercury 1960-modell, en søppelbil som utfordres av en bjeffende hund. Felles er også en drømmeaktig kvalitet, en virkelighetsfjern distanse til en likevel umiddelbar virkelighet, med andre ord den stemningen som er Malicks fremste fingeravtrykk. Det gjenkjenner vi også etter over tjue års eksil.

Malicks siste studie i metafysikk kan kanskje synes noe datert – det lukter svakt peace-and-love av hans røde linje – men er like fullt et betydningsfullt comeback fra en original og visjonær stemme. Så er han også professor i filosofi med særinteresse for Heidegger, tidligere journalist og oppvokst i Texas som sønn av en oljemann. Når den privat anlagte regissøren igjen gjester verden er det ikke så mye i egen person som gjennom et tyvetalls Hollywood-stjerner, et tre timer lang krigsepos og en vilje til kommunikasjon anvendt på materiale som andre skyr. Historien om Den tynne røde linjen startet i Paris da to New York-producere i 1989 oppsporet Malick i den europeiske kunstnermetropolen, og tilbød ham 250 000 dollar for å lage det som endte opp som et 213 siders langt filmmanus. Sammen tok de kontakt med Gloria Jones, James Jones’ enke, og fikk rettighetene til romanen. De obligatoriske finansielle opp- og nedturene endte med Fox 2000 Pictures og Phoenix Pictures som hovedsponsorer. På tross av kaskader med råtape – i sommer var visstnok et førsteutkast nede i åtte timer – , streng personinstruksjon, en hær av celebriteter og en evighet ved klippebordet ble det altså film til slutt. For det har han blitt belønnet med en Gullbjørn fra årets Berlin-festival. «En mann må finne noe som er sitt, han må lage en øy for seg selv» sier Sean Penn som selvtilstrekkelig sersjant i Den tynne røde linjen. Han kunne like gjerne referert til Malick og hans metode, for med sine brede panoramaer, sine flytende, overjordisk vakre bilder og sine metafysiske betraktninger lager han en åndelig øy vi gjerne vil besøke. Dermed utvider Malick ikke bare personlige horisonter, men også mulighetene for å gjennomføre intellektuelt ambisiøse filmprosjekter innenfor ellers ganske så rigide rammer. Og den agendaen er forhåpentligvis ikke datert:

Annonse