Annonse
04:00 - 08. januar 1999

Power to the pussies?

Annonse

PORNOFILM. Lene Børglum er produsenten bak Constance, pornofilmen som er beregnet på kvinner og betalt av Danmarks prisbelønnede filmselskap, Zentropa. Av – Kvinnene som er oppdratt etter kvinnefrigjøringen, er voksne nå, og befinner seg i de toneangivende kretser i samfunnet. Feminismen har ikke vært synlig i Danmark de siste femten årene, men den satte i sin tid spor etter seg i holdningene til pornografien. Det er en evighet siden feministene har uttalt seg mot noe som helst, noe som henger sammen med at likestillingen mer eller mindre er fullført her i landet. Dermed kan man si at tiden var moden for at vi kvinner kom på banen også innen pornografien, og meldte fra om at vi også har noen behov vi gjerne vil ha tilfredsstilt, sier Lene Børglum. Pussy Power-prosjektet har fått ekstremt mye omtale i danske medier, dels fordi sex alltid selger og dels fordi moderselskapet heter Zentropa og har Lars von Trier som en av sine gründere og eiere. Von Trier har ikke vært personlig involvert i PP, men hans eierskap og aksept har utvilsomt gjort prosjektet mulig, gjennom å tilføre en aura av seriøsitet som den øvrige pornobransjen foreløpig kan se langt etter. Peter Aalbæk Jensen, som startet Zentropa sammen med von Trier, har derimot fungert som en medsammensvoren sparringpartner for Lene Børglum, som er PPs initiativtaker og direktør. Børglum er også produsenten bak Constance, som ble lansert på det danske videomarkedet 20. november, akkurat tidsnok til julehandelen.

– For omtrent halvannet år siden begynte jeg å fantasere om at det måtte være mulig å lage annerledes pornofilm, som også kunne tenne kvinner. En gammel klisje er at kvinner tenner på tekst, mens menn tenner på bilder. Det stemmer selvsagt ikke, men som de fleste kvinner og mange menn, synes jeg alminnelig porno er utrolig kjedelig. Det er for direkte, rått og platt, både håndverks- og innholdsmessig. Jeg regnet med at jeg ikke var den eneste kvinne om hadde det slik, forteller Børglum.

– Peter (Aalbæk Jensen) ertet meg med at jeg tidligere hadde vært med på å lage og spille i noen eksperimentelle, erotiske filmer, og etter å ha spøkt om det en stund, bestemte vi oss bare. Deretter brukte vi lang tid på å finne ut hvordan vi skulle gjøre det. Det eneste vi visste helt sikkert, var at det ikke skulle gjøres på samme måte som menn gjør det. Jeg satte sammen en gruppe kvinner bestående av en sexolog, en redaktør i et kvinnemagasin, en pornomodell, et par arbeidskollegaer og meg selv. Vi utarbeidet et slags «bløtt manifest» eller dogme, som ikke inneholdt så mange strenge bud, men noen indikasjoner på hva vi savnet og hva vi absolutt ikke ville ha med.

– Dere har i ettertid fått kritikk for at dere ikke klarte å oppfylle de kravene dere selv hadde satt. For eksempel etterlyser kvinner som har sett filmen mer handling og karakterutvikling.

– Jeg personlig hadde nok forestilt meg at historien skulle bli mer fremtredende, men kvinnegruppen ville ikke ha for mye som henledet oppmerksomheten vekk fra det erotiske. Karakterene skulle ikke dra på skogstur og spise matpakke hvis det ikke hadde noe med erotikken å gjøre. Samtidig fikk vi mange advarsler fra folk som er vant til å produsere pornofilm. De understreket at det viktigste er at det skal funke. Derfor ville vi ikke endre for mye på genren. Skal det være pornofilm, så skal det være pornofilm. Den neste filmen fra PP vil nok likevel få en sterkere psykologisk vinkling, og legge mer vekt på fantasien enn Constance.Tidligere var det et feministisk credo at porno i seg selv var kvinnediskriminerende og -undertrykkende. Porno ble produsert av og for menn, og kvinner som satte pris på og benyttet seg av slik glanset brukskunst, ble bare undertrykt i en annen modus. De underkastet seg nedrige mannsfantasier, nøt sin egen objektivisering og gjorde undertrykkelsen til et indre i tillegg til et ytre fenomen. Pornokonsumerende kvinner er blitt sammenliknet med fanger i konsentrasjonsleire, som identifiserer seg med sine voktere – et slags seksuelt Stockholm-syndrom. Susan Brownmiller skrev i det innflytelsesrike essayet «Women fight back», at det umulig kan finnes noen form for likestilling innenfor pornografien, og at porno er en mannlig oppfinnelse på linje med voldtekt, designet for å dehumanisere kvinner og redusere dem til seksuelt tilgjengelige objekter.

Det alternative og etterhvert dominerende synet er at det ikke kan være feminismens mål å fornekte mannens lyster og behov, men heller inkludere voyueurisme og objektivisering i det akseptable, feminine, fantasirepertoar. Det har blitt mer akseptert at pornografi i seg selv ikke er kvinnefiendtlig, men at den snarere kan formidle verdier som bygger opp under kvinners frigjøring. Ellen Willis skriver for eksempel i Feminism, moralism and pornography, at «En kvinne som voldtas, er et offer, mens en kvinne som nyter porno, (selv om det dreier seg om en voldtektsfantasi), er en rebell som insisterer på et aspekt ved si seksualitet som til nå er blitt definert som forbeholdt mannen.»

– Noe av det kvinner hevder at det de hater mest ved tradisjonell porno er sædsprut, spesielt mot ansiktet, men dere har likevel med flere «money shots».

– Det er et kompromiss. Vi viser utløsningen, men mot andre deler av kroppen enn ansiktet. Igjen ble vi advart av folk som er vant til å lage porno. De sa at vi måtte ha med «money shots». Vi ville inkludere kvinnene, ikke utelukke mennene. Jeg tror dessuten at det er relativt sett færre kvinner enn menn som bruker porno alene. De bruker det sammen med partneren, og vi måtte ha noe som fungerte for begge kjønn. Ellers er reglene våre veldig bløtt formulert. Alt kan være erotisk hvis bare kvinnene selv vil ha det. Hvis kvinner fantaserer om å bli undertrykket, må det være lov å vise det.– Du sier at dere ikke ville utelukke mennene, men de fleste menn er vel heller ikke så begeistret for kvaliteten og holdningene i det dere kaller tradisjonell porno?

– Nei, men det er viktig å huske at pornobransjen er 100 prosent kommersiell, og at filmene lages etter minste felles multiplum. De baseres ofte på fantasiene til de menn som kjøper mest porno, og det er ikke nødvendigvis de som er mest opptatt av likestilling. Menns pornobruk er dessuten mer omfattende enn kvinners, og selv om et mindretall menn får nøyaktig det de vil ha, virker det som om de lettere aksepterer det som finnes på markedet. Det trykker på noen knapper hos dem, og de tenner lettere enn kvinner, selv om de ikke synes at det de ser, nødvendigvis er av høy kvalitet.

– Dere har inngått flere kompromisser etter å ha lyttet til råd fra den etablerte pornobransjen. Hvorfor lagde dere ikke bare filmen slik du og kvinnegruppen ville ha den?

– Det skyldes først og fremst økonomiske hensyn. Da vi begynte å lete etter noen som var villige til å spytte penger i prosjektet, viste det seg helt umulig. Det var ganske tabu å snakke om pornofilm i seriøse filmkretser da vi startet, og pornobransjen selv hadde liten tro på en film rettet spesielt mot kvinnemarkedet. Vi ville også at filmen skulle se bra ut, med høy teknisk kvalitet, og kostnadene gjorde det nødvendig å minske risikofaktorene. Det endelige budsjettet kom på tre millioner, og filmen er fullfinansiert av Zentropa. Ingen andre turde satse penger, forklarer Børglum.

– Knud Vesterskov har regissert Constance. Var det ikke et poeng at filmene til PP skulle ha kvinnelig regissør?

– Jeg har jobbet med Knud mange ganger før, og han kom med et prosjekt som passet til de betingelser kvinnegruppen satte opp. Ut i fra de avantgarde-filmene som Knud har laget tidligere, visste vi også at han kunne lage gode estetiske bilder. Dessuten turde han å investere navn, rykte og lønn i prosjektet. Når det gjelder fremtidige filmer fra PP, håper vi å få en kvinnelig regissør, og det er flere som har uttalt at de godt kunne tenke seg å lage PP-film. Helle Ryslinge sa for eksempel at vi bare kunne komme til henne, men vi har ikke diskutert noe konkret med noen foreløpig. Vi har synopsis klart til neste film, og manus er under utvikling.Selv om mange aksepterer at kvinner kan ha utbytte av porno laget av og for menn, er de fleste enige om at kvinner – og svært mange menn – ønsker seg noe annet enn det som i dag dominerer markedet. Flere mer eller mindre vellykkede forsøk er gjort på å lage porno – ikke bare erotika – spesielt myntet på kvinner, for eksempel magasiner som Playgirl og Women on Top, og filmene fra Femme Productions.

– Hva er de største forskjeller mellom Constance og annen porno myntet mot kvinner?

– Jeg tror ikke det er mange kvinner som tenner på den slags porno som fremstilles i Playgirl og liknende. De viser en helt bestemt type menn, gjerne glinsende muskelklumper innsmurt i olje. Jeg tror slike blader først og fremst kjøpes av homser. Zentropa abonnerte en tid på Playgirl. Det var Peter som trodde han gjorde kvinnene her en tjeneste, men jeg tviler på at noen leste dem, selv om vi hadde en bunke liggende ute på toalettet. Men det finnes et annet blad i Danmark som heter Tidens kvinner, og de kjører på noe av det samme som oss. De har erotiske noveller og noe bildestoff og reportasjer, alt presentert med god smak. De har ikke så mange hardcore bilder, kanskje ett i hvert blad, og estetikken er meget flott. Stilen er romantisk, men til tider også rått. Det er slik vi vil at vår film skal være. Cupido har mye av det samme.

– Dere har fått mye omtale på grunn av Zentropas status i filmbransjen. Hadde det vært mulig for andre selskap å realisere dette prosjektet?

– Det var halvveis en provokasjon å si at vi ville gjøre det da vi begynte, men det har skjedd et enormt skred de siste par årene. Det kan diskuteres om utviklingen har skjedd fordi Zentropa pleier å være trendsettende i det de gjør, eller om vi bare har valgt rett tidspunkt i forhold til en allerede eksisterende trend. Men som sagt var det helt umulig å skaffe penger fra andre kilder. Jeg tror heller ikke det er tilfeldig at det er i Danmark at PP har materialisert seg. Danmark er ett av de landene i verden hvor kvinnene er lengst fremme i sin bevisstgjøring og frigjøring. Danskene er generelt sett svært liberale og kan snakke om det meste, men når det gjelder porno er det først i det siste at folk har begynt å innse at det også må gjelde om man er kvinne.Bombe:

«Kvinnegruppen ville ikke ha for mye som henledet oppmerksomheten vekk fra det erotiske. Karakterene skulle ikke dra på skogstur og spise matpakke hvis det ikke hadde noe med erotikken å gjøre.»Faktaramme:

Utdrag av Pussy Powers «bløte manifest»:

Overvejelser om kvinder og pornografi

Tiden er inde til at erkende, at kvinder kan og vil mere end det hidtil har været almindeligt anerkendt, at kvinder kan og vil, når vi taler om sexualitet og pornografi. Der er en stigende tendens til, at par ser pornofilm sammen som et led i deres fælles inspiration, og det er blevet helt OK at tale om, at kvinder kan blive erotisk stimuleret af at se sexualitet fremstillet på måder, som tilgodeser netop deres fantasier. Men der er ikke rigtigt nogen produkter på markedet, som tilgodeser kvindens synsvinkel på disse områder.

For at dække dette hul er det er tanken at producere en række film, som fremstiller erotik/pornografi på en måde, som appellerer til kvinder. Til det formål har en gruppe kvinder udarbejdet et Statement over, hvad kvinder gerne vil se, og hvad de ikke vil se i erotiske/pornografiske film. Dette Statement er en slags «dogmeregler» for Pussy Power’s produktion.

Øvrige kendetegn for produktionen bliver, at filmene skal have handling og kunstnerisk indhold, personerne skal have karakter og fylde. Alle på filmholdet skal være «rigtige» filmfolk, der er vant til at arbejde med fiktionsfilm.

Markedsføringsmæssigt skal filmene lanceres som noget smart og trendy, et produkt, man godt kan være bekendt at have liggende fremme på bordet og ikke behøver at skamme sig over. Pussy Power, juli 1998

Annonse