Annonse
04:00 - 08. januar 1999

Krydderfilmer til behag

Annonse

FILM. India er verdens største filmnasjon, med et stort og trofast hjemmepublikum. Og det folk vil ha, er de såkalte «masala»-filmene. Av Heidi LyngdalEn gang i måneden viser filmklubben Cinema Bollywood indiske populærfilmer på Kulturslottet Soria Moria i Oslo, og også i Bergen og Trondheim har det blitt etablert asiatiske filmklubber. Dette har vært en stor suksess, med utsolgte forestillinger, lange køer og tilløp til svartebørssalg.

De indiske filmene har da også et årlig hjemmepublikum på 5 milliarder og eksporteres til store deler av verden. Indias filmindustri er verdens største, med en produksjon på ca. 800 filmer i året. Indere går hyppigst på kino og bruker mest av lønningene sine på film i verden, og det er nasjonale «masala»-filmer – populærfilmer – som trekker mest folk. Kunstfilmene, kjent i Norge fra festivaler og filmklubber, stikker riktignok av med all prestisjen og aksepten, men har til gjengjeld et marginalt publikum i India. Det lages populærfilm på over 30 språk i India, men det er hindifilmene som har det største publikummet, og som regnes som den indiske nasjonalfilmen. Populærfilmene lages av kommersielle grunner og skal tekke et størst mulig publikum. Derfor har filmene en religiøs fellesnevner, ved at filmskaperne gjerne bruker hinduistiske, muslimske og kristne symboler på en likeverdig måte. Filmene har også en sosial toleranse for ikke å støte eller ekskludere noen, og regionale kontroverser behandles varsomt. Dette gir dem en nasjonalistisk ideologi, og deres popularitet på tvers av språklige og kulturelle grenser har bidratt til å styrke en indisk nasjonal identitet. Avgjørelsen om at hindi skulle ha status som nasjonalspråk, var kontroversiell, spesielt i Sør-India hvor mange heller ville hatt engelsk. Hindifilmene var imidlertid populære selv i de sterkeste anti-hindi-områdene i Tamil Nadu, og bidro derfor trolig til å lette etableringen av hindi som nasjonalspråk.

Den første indiske spillefilmen ble produsert av Phalke i 1913. Allerede i 1918 ante den indiske regjeringen hvilket omfang filmproduksjonen kom til å få og etablererte den indiske filmsensuren. Den gang slo man hardt ned på politiske frigjøringsbudskap. I dag rammer sensuren sex, vold, politikk og alkoholbruk. Bandittdronningen, filmen om Phoolan Devi som gjorde opprør mot kastesystemet, ble først totalforbudt fordi sensuren mente filmen brøt normene både for politisk ytring og bluferdighet. Den er imidlertid en ganske utypisk populærfilm.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.