Annonse
04:00 - 30. desember 1998

Nye stemmer utenfra

Annonse

SKJØNNLITTERATUR. Ser man på året som har gått, ser det ut til at den mest markante og toneangivende litteraturen har kommet fra ikke-vestlig hold. Dette merkes i særlig grad innenfor romangenren. Av I løpet av de siste årene har man sett fremveksten av et nytt uttrykk: «Den nye verdenslitteraturen». Mens begrepet «verdenslitteratur» refererte til den fellesvestlige kanon, som en motsetning til de enkelte nasjonale litteraturer, er «den nye verdenslitteraturen» ment å skulle inkludere også ikke-vestlige litterære verk.

I utgangspunktet skulle «verden» være en overflødig presisering, all den tid litteratur som kjent er et globalt fenomen. I praksis er det imidlertid fortsatt slik at «litteratur», med mindre man antyder noe annet, er ensbetydende med vestlig litteratur. Derav behovet for en poengterende tilføyelse; en liten selvpåminnelse om at litteraturen, når alt kommer til alt, i sitt grunnvesen er mondial. At det i dag skulle være nødvendig med en slik påminnelse, fortoner seg desto mer uforståelig når man tar i betraktning hvor vital den ikke-vestlige litteraturen har vært de siste par tiår, og spesielt på 1990-tallet. For tiden synes det endog som om det er fra ikke-vestlig hold den mest markante og toneangivende litteraturen kommer. Hovedsakelig er det innenfor romangenren de postkoloniale forfatterstemmene utfolder seg, med det som følge at genren som sådan – etter minst femti år med regelmessige påstander om dens snarlige død – fremstår som fornyet og revitalisert. Mens romanen oppsto og vokste frem i Europa, er det nå først og fremst ikke-vestlige forfattere som legger beslag på den og bestemmer dens videre utvikling, noe siste års nominasjoner til Booker-prisen vitner om. De virkelig store bestselgerne kommer fra engelskspråklige forfattere som Salman Rushdie, Vikram Seth, Arundhati Roy, Michael Ondaatje og Ben Okri. Men også latinspråklige forfattere som Carlos Fuentes, Patrick Chamoiseau, Assia Djebar, Amin Maalouf og Tahar Ben Jelloun er mye lest, i sine hjemland såvel som i Vesten.

Som rekken av forfatternavn indikerer, kommer en stor del av den fremtredende ikke-vestlige romanlitteraturen fra fordums imperier. Det dreier seg om forfattere som enten lever i de tidligere koloniene eller har sin bakrunn derfra, og som i dag befinner seg i krysningspunktet mellom to kulturer, nasjonalidentiteter og språk. De tilegner seg og anvender kolonispråket – gjerne undergravende, og av den grunn også fornyende – nettopp for å artikulere og utforske sin erfaring med å være kulturelt og identitetsmessig splittet. Romanen viser seg å være godt egnet til denne typen prosjekter. I tillegg til at den har flerspråkligheten som grunnlag og forutsetning, evner den også å innreflektere og formidle en slags nasjonal flertidigighet. Som postkolonialt subjekt lever man i mange ulike temporaliteter samtidig – moderne, arkaisk, religiøs, sekulær osv. – og romanen er den genren som best oppnår å representere disse simultane tidene.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.