Annonse
04:00 - 30. desember 1998

Nittitallslyrikkens ugjenkjennelige kjennetegn

Annonse

LYRIKK. Mens man er usikker på hva som kjennetegner nittitallslyrikken, forteller karakteriseringsforsøkene, utvelgelsene og debattinnleggene noe om resepsjonen av den. Av I løpet av høsten 1998 ble norsk nittitallslyrikk utsatt for to kanoniseringsforsøk. Det ene var Øyvind Bergs antologi over nittitallslyrikken, Tyven fra Brügge, det andre var Øystein Rottems litteraturhistoriebind om perioden 1980-98 i Cappelens norske litteraturhistorie. Lyrikkdebatten kom også i sving, for både Øyvind Bergs antologi og høstens andre lyrikkantologi – Jan Erik Volds Storytellers – førte med seg en kritikk av lyrikkens stilling i landet.

Det er ikke enkelt å si hva som kjennetegner nittitallslyrikken, for først må man vite hvordan man kjenner igjen nittitallslyrikken. Dreier det seg om lyrikere som debuterer, dominerer eller rett og slett produserer på nittitallet? Og hva er lyrikk på nittitallet? Omfatter lyrikkbegrepet også grensegenre som prosadikt og poetiske prosastykker?Med sin nittitallsantologi fokuserer Øyvind Berg på lyrikere som har debutert på 1990-tallet, med unntak av Tone Hødnebø som debuterte i 1989. Utvalget er bredt og taler ikke om noen samlet retning, men Berg uttrykker at han har ønsket å samle de klare og nakne stemmene. Og mens Tone Hødnebø, Cathrine Grøndahl, Bertrand Besigye og Toril Wardenær er ganske veletablerte navn, er Anne Karin Torheim, Morten Øen, Espen Stueland, Arne Østring, Sonja Nyegaard, Ingvild Burkey, Markus Midré, Kristine Næss, Steinar Opstad, Torunn Borge og Pedro Carmona-Alvarez noe mindre kjente. Ikke alle stemmene er så klare som man skulle ønske seg, men det er kanskje for mye forlangt i et debutant-utvalg som dette. Med utvalget utelukker Øyvind Berg diktere som debuterte på 80-tallet, men som har hatt sterk innflytelse, fått et større publikum og vært prismottagerne på 90-tallet, deriblant seg selv, Rune Christiansen, Gro Dahle og Geir Gulliksen. Det må være underlig for disse svært så aktive dikterne å ekskluderes fra nittitallet, men ethvert utvalg har – og må ha – sine kriterier.

I sin litteraturhistorie – eller skal vi si samtidshistorie? – behandler Øystein Rottem nittitallslyrikken under overskriften «Poeter i en prosatid». Han uttrykker gjentatte ganger at det er vanskelig å peke på noen spesiell tendens, men han ser likevel én tendens, nemlig dårligere kvalitet. Han slår fast at det på nittitallet har «stått fram færre betydelige talenter innenfor lyrikken enn innenfor prosaen», og at nittitallslyrikken «på få unntak nær har vært dominert av allerede etablerte lyrikere». Dermed dominerer portrettene av Rune Christiansen, Gro Dahle og Tone Hødnebø nittitallspresentasjonen. I tillegg fremsettes Herman Starheimsæter og Heidi Bonde som litterære antipoder, og Skjalg Bye og Geir Pollen likeså. Geir Gulliksen, Niels Frederik Dahl og Brit Bildøen omtales som «vekselbrukere» av prosa og lyrikk, og navn som Rune Tuverud, Arne Hugo Stølan, Anne Karin Torheim og en rekke andre nevnes med en viss anerkjennelse.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.