Annonse
04:00 - 30. desember 1998

Mitt navn er Joe

(My Name is Joe) Regi: Ken Loach England, 1998 Blod, svette, alkohol og tårer DRAMA. En helt vanlig Loach-film om en helt vanlig mann.

Annonse

«Mitt navn er Joe, og jeg er alkoholiker». Med denne erkjennelsen inviterer Ken Loach oss med på sosialt bevissthetsskjerpende ekskursjon til Joes arbeiderklasseliv. I utkanten av Glasgow eksisterer et fargeløst fellesskap, karakterisert av fysisk utagering og høye mannsstemmer – som vi vet er det mye lyd i arbeiderklassen. I hvert fall på film. Ken Loach lar oss få se og høre det klasseskapte bråket, og håper at vi skal la oss vekke av den gjentatte eksponeringen. Etter å ha sett Mitt navn er Joe vil noen bli frelst, andre vil kalle den hjertesterke regissøren en masete misjonær med forstyrret gangsyn. Peter Mullan er Joe, og for det fikk han Gullpalmen for beste mannlige skuespiller ved årets Cannes-festival. Mullans Joe ser verden rett i øynene uten å blunke, men virker også lett selvfornøyd i rollen som Mannen. Utover å ha satt spriten på hylla, han har vært tørr i ti måneder, er vår venn i Glasgow også arbeidsløs, men likevel en fin fyr. Det er Loach svært så opptatt av å fortelle oss; Joe tar vare på syke og svake, han spiller Beethoven på den skranglete kassettspilleren sin og han har en krevende farsrolle som trener for det lokale fotballaget med utskudd, småkjeltringer og narkomane. Dessuten har han humor og venner. I hvert fall to. Med andre ord er han en helt vanlig mann, denne Joe, rent bortsett fra det stigmatiserende og problematiserende faktum at han nå engang tilhører det brititiske øyrikets laveste klasse.Arbeiderklassefyren Joe møter en etterhvert den ålreite middelklassedama Sarah (Louise Goodall). Sarah er helsesøster ved det lokale helsesenteret og stiller modige spørsmål, som for eksempel spørsmålet om hvorfor Joe sluttet å drikke. Da får hun også modige svar: «Fordi jeg dengte kjæresten min». Forskjellene mellom dem har rot i det materielle, men manifesteres først og fremst i det kulturelle. Hadde det ikke vært for Joes knock-out-opplevelse med brobyggeren Beethoven hadde et forhold vært umulig. Nå kan de derimot føle seg frem til et skjørt samkvem. I sin mørkerøde misjonering fokuserer Loach på konfrontasjoner og kontraster, og i Mitt navn er Joe danner spenningen mellom Joe og Sarah opptakten til filmens tragiske klimaks; Joe er økonomisk bundet til en underverden Sarah ikke forstår («Jeg lever ikke i en ryddig, liten verden som din»), men forsøker å adoptere hennes moralske standarder for ikke å miste henne. Når fotballvennen Liam skylder den lokale krimkongen penger han ikke har, tar Joe på seg spanderbuksene. Han skal kun gjøre en eneste og siste jobb for udyret, og så er Liam ute av gjeldsuføret. Tror Joe, men ikke Sarah.Opplysningsprosjektet til Ken Loach krever en diskusjonspartner, og mainstream Hollywood er lett offer for hans korrekte polemikk. Insisteringen på det dagligdagse, det prosaiske, det hverdagslige, det grimete og grå blir lett steil stahet, og gjenfinnes både i tematikk og regi hos Ken Loach; økonomisk desperasjon formidles gjennom det rastløse, tidvis håndholdte og ufokuserte kameraet han er så glad i. Denne gangen innrømmes bildene imidlertid en viss estetikk, men kun for å vise oss hva samfunnstaperne går glipp av. Med semidokumentariske stilgrep vil raddisregissøren gi oss den sannhetsgarantien vi egentlig ikke trenger, fordi vi vet at film godt kan handle om livet og at livet er sant. Den sandpapirbehandlede overflaten er likevel kledelig falsk beskjeden. Ken Loach er primært et spørsmål om smak, sekundært et spørsmål om politisk legning. Mannen har fans og han har fiender, han har til og med noen publikummere som er hverken eller. En av dem er undertegnede, som er tilbøyelig til å mene at Loach’ steile sosiale engasjement kan overskygge annen og like interessant tematikk, temaer som beveger seg utover det rene klasseperspektivet. I tilfellet Joe forankres alle psykologiske og emosjonelle prosesser i samfunnsforhold; den uventet triste slutten er en konsekvens av Joes forsøk på å bryte totalt med sin fortid, og Sarahs velmenende samaritanvirksomhet begrenses kraftig av de daglige kulturimplosjonene i hennes mange møter med verden. Årsaksforklaringene definerer Loach som sosial determinist, men ikke av den fundamentalistiske sorten. Sluttscenen antyder forbeholdent håp om lysere tider for den helt vanlige mannen Joe, og dermed også en mer forsonlig innstilt Loach. Godt er det.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.