Annonse
04:00 - 06. november 1998

Gro: Den norske suverenen

Annonse

Hvorfor var det Gro, og ikke Syse eller Willoch, som fremstod som 80- og 90-nittiårenes ubestridte politiske samlingsfigur i Norge? Hvordan klarte Gro –«kjeftesmella fra Bygdøy» – på en og samme tid å samle folket, å begeistre såvel næringslivstopper som utenlandske statsledere, å irettesette politiske journalister, berolige «gutta på gølvet» og la seg hylle av mannen i gata? Hva var det egentlig med denne parlamentariske dampveivalsen som gjorde at hun ble tilbedt som en dronning, en «landsmoder» man ikke diskuterte med, men i stedet adlød og ønsket å innynde seg hos? Før hun altså ble trøtt av alle smålige krav og interessemotsetninger her hjemme og forsvant utenlands for å løse verdens helseproblemer.

 

Noen av svarene finnes i kultursosiologen Dag Østerbergs og idehistoriker Håvard Nilsens Gro-monografi: Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen, som ble behørig lansert denne uken. Og «svarene» fra de to akademikerne viser seg å være både perspektivrike og tankevekkende, ikke minst fordi forfatterne har valgt å fokusere mer på fenomenet Gro og de samfunnspolitiske konjukturene på 80-og 90-tallet, enn på selve privatpersonen Gro Harlem Brundtland.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Forfatterforeningen kan ikke kritiseres for at den tar konsekvensene av den uriktige saksbehandling.»