Annonse
04:00 - 03. juli 1998

Byenes utenrikspolitikk

BYSTRATEGI. Oslo har endelig fått rotet seg til å lage en strategi for kommunens internasjonale forbindelser.

Annonse

Etter den økonomiske krisen i 1973 steg arbeidsledigheten i de europeiske byene kraftig. De følte seg sviktet av nasjonen og begynte på egenhånd å lage strategier for egen verdiskapning. Frem til da hadde kommunene primært vært et organ som fordelte statlige penger til velferdstiltak. Nå startet de største byene å utvikle sin egen næringspolitikk. Elementer i en slik strategi var å utarbeide strategiske analyser bygd på næringslivsanalyser (Porter-analyser), opprette samarbeidsorganer mellom det offentlige og det private, og ofte utnevne en egen byråd for næringsutvikling. Med fremveksten av EU og deres vektleggelse av regionalpolitikk er byene blitt styrket som selvstendige politiske aktører. Med bystyremelding 5/98 «Strategi for Oslo kommunes internasjonale samarbeid» er Oslo også forberedt på fremtiden der byen og staten begge opptrer på den internasjonale arenaen.

Flere parkeringsplasser

Nyvalgt nestleder i Oslo Ap, Bernt Bull var lenge leder av byutviklingskomiteen, og en sentral talsmann for at Oslo skulle utarbeide egen næringspolitikk. På spørsmål om hvorfor det har tatt så lang tid å lage en samlet strategi for Oslos opptreden på den internasjonale arenaen svarer han:

– Næringspolitikken falt mellom to stoler. Det eksisterte lenge en hellig allianse mellom liberalistene på høyresiden og en kombinasjon av SV og AUF på den andre siden. Høyresiden mente lenge at næringspolitikk kun skal dreie seg om tre punkter; lavere skatter, medlemsskap i EU og lettere parkeringsforhold. Venstrefløyen, på sin side, fokuserte ensrettet på hvordan man skulle hjelpe de fattigste, og hevdet at vi ikke hadde råd til å bruke penger på næringsutvikling.

Bernt Bull viser til en konferanse som ble arrangert på Månefisken da han var leder av Oslo Arbeiderpartis programkomite i 1994 som het «En utenrikspolitikk for Oslo?»

– Temaet på konferansen ble sett som helt i ytterkant av hva som betraktes som en seriøs problemstilling. På samme tid snakket ledende politikere i Bergen og Hordaland at Bergen nå hadde utarbeidet egen utenrikspolitikk. På Vestlandet har de en annen politikkforståelse. Dette henger antakeligvis sammen med at de eksporterer langt mer av sin produksjon.

En annen som har stått sentralt bak utviklingen av Oslo næringspolitikk er NIBR-forsker (Norsk Institutt for By- og Regionsforskning) Knut Halvorsen. Han har minst en finger med i alle prosjekter der ordet region er nevnt. Som NIBR-forsker skrev han også de første utkastene til strategisk næringsplan for Oslo der utgangspunktet er at markedskreftene ikke er tilstrekkelig til å skape vekst, men at regionen må samle deler av næringslivet i clustre og utpeke områder som får særlige positive betingelser. Halvorsen har også en annen grunn til at Oslo er så sent ute:

– De siste 2-3 årene har det vært et veldig press på Osloregionen. Problemet har vært å håndtere den sterke veksten. Vanligvis er det regioner med lite kapital og svakt utviklet næringsliv som må være offensiv i forhold til omverdenen. I dag flommer Oslo over av kapital, problemet er mangel på arbeidskraft. Men vi må arbeide langsiktig, fordi før eller senere vil høykonjunkturen snu. Og når oljepengene tar slutt må vi ha en sterk Osloregion som motor i fastlandsøkonomien. For å få til dette er bl.a. teknologioverføring fra forsknings- og utdanningsinstitusjoner til det private næringsliv helt avgjørende.

Bernt Bull er helt enig i en slik strategi, og viser til Oslos prosjekt med Gøteborg og Schleswig-Holstein.

– Begge regionene har kommet langt i å utvikle samarbeidet mellom næringslivet, det offentlige og forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Dette er den eneste veien å gå for å sikre regionen et godt og sterkt næringsgrunnlag.

By og stat skiller lag?

Med utviklingen av et sterkt regionalt nivå innenfor EU er det interessant å se på hvor sterke (by)regionene blir på bekostning av nasjonalstaten. Bernt Bull holder dette helt åpent.

– Nasjonenes manøvreringsmuligheter blir mindre og mindre i EU. Tilsvarende oppfordres det til interregionalt samarbeid fordi de ulike regionene kjenner sin egen region best. Det er den enkelte region som har best oversikt over hva slags type virksomhet regionene kan utvikle og hva slags aktivitet som kan skapes. Dessuten er det regionen som besitter de viktigste politiske virkemidler bl.a gjennom infrastruktur og arealplanlegging. Det er regionene som er det viktigste nivået for verdiskapning knyttet til kunnskapsressurser.

Knut Halvorsen er overbevist om at det ikke vil oppstå alvorlige konflikter mellom byen og staten i de nærmeste ti-årene.

– I dag samarbeider byregionene i Norge tett sammen med staten om bl.a. deltagelser i EUs regionalpolitiske nettverksprogram som INTERREG, TERRA og RITTS (Regional Innovation and Technology Transfer Strategies). Den norske staten står sterkt og samspillet med det regionale og lokale nivået er svært harmonisk – i internasjonal sammenligning – og så lenge moder stat har rikelig med oljepenger å dele ut.bt:

Bernt Bull: – Nasjonenes manøvreringsmuligheter blir mindre og mindre i EU.Universitetets gullgutt

FORSKNING. Hvert år håver Jan Erik Grindheim inn 40 millioner EU-kroner til UiO.

AV ERLING FOSSEN

Jan Erik Grindheim har vært Universitetet i Oslos representant i prosjektgruppen, og har hatt ansvaret for søknaden som har kvalifisert Oslo og Akershus-regionen til et EU-finansiert regionalt utviklingsprosjekt – RITTS (Regional Innovation and Technology Transfer Strategies) for perioden 1998 – 2000. Prosjektet inngår som en del av sterkere satsning på økt deltakelse i EU-finansierte forsknings- og regionalprogrammer fra universitetets side. Grindheim er beskjeden på egne vegne.

– Min oppgave er å være døråpner for forskere og forskningsprosjekter inn til EU. Universitetet skaffer ca. 400 millioner kroner i ekstern finansiering per år. Av disse kommer omtrent 10 % fra EU-systemet. Men jeg skal ikke ha æren for alle disse pengene alene. Det er oftest forskerne selv som gjennom egne nettverk tar initiativet – med hjelp fra Seksjon for avtaler og næringslivskontakt der jeg arbeider.

Jan Erik Grindheim ble ansatt som EU-rådgiver ved UiO i 1996, men stillingen var blitt etablert året før. Problemet var at forskerne ved UiO, som er Norges desidert største forskningsinstitusjon, var langt mindre aktive overfor EUs forsknings- og utviklingsprogrammer enn forskere ved andre norske universiteter og høyskoler. Slik forklarer han hvorfor det er så viktig å være orientert om utviklingen innad i EU generelt og forsknings- og utviklingsprogrammene spesielt:

– Norge er i ferd med å bli marginalisert i det europeiske samarbeidet innenfor unionen. I dag står Norge på lik linje med de nye og potensielle søkerlandene, og ikke lenger som et land med spesielle rettigheter. Dette vil kunne gå spesielt ut over norske forskningsmiljøer innen samfunnsvitenskap og humaniora, hvor det ser ut til å være minst interesse for EUs forsknings- og utviklingsprogrammer, og for betydningen av disse for utviklingen av en fremtidig forskningsstrategi for europeiske universiteter og høyskoler. Når det gjelder naturvitenskapene og medisinsk forskning stiller det seg annerledes. Rundt 90 % av den EU-finansierte forskningen ved UiO finner vi ved disse to fakultetene og tilliggende forskningssentra. Én viktig grunn til dette er selvsagt at EUs forskningsprogrammer ser ut til å være styrt av forskningskommisær Edith Cressons fascinasjon for teknologi, men i det 5. rammeprogrammet (1999 – 2002) står det ettertrykkelig at de sosiale konsekvensene av den nye teknologien også skal settes i fokus.

– Jeg håper derfor at norske samfunnsviterne og humanister vil bli mer aktive overfor EU-systemet. Et problem i den sammenheng, er imidlertid at på disse feltene hvor norske forskere har stor internasjonal anerkjennelse er det vanskelig for Norge å påvirke utformingen av forskningsprogrammene. Dette skyldes blant annet at det i EUs forskningsbyråkrati er flere ledige plasser til norske eksperter, men regjeringen har ikke bevilget midler slik at vi kan besette disse stillingene. Dermed mister vi muligheten til å påvirke hvilken retning og hvilket fokus forskningen og de ulike forskningsprogrammene skal ta.

Når det gjelder RITTS-Oslo har Grindheim tro på at nye miljøer både ved universitetet og i Oslo og Akershus-regionen som sådan skal kunne mobiliseres. Det er første gang Oslo og Akershus får penger fra EU til et regionalt utviklingsprosjekt, men her ligger det store muligheter i årene som kommer dersom regionen og Norge som EØS-medlem spiller sine politiske og faglige kort på en strategisk fornuftig måte.

– EUs forskningskommisjon har store forhåpninger til RITTS Oslo og tror at dette sammen med andre RITTS-prosjekter kan være en viktig brikke i forsøkene på å reformere EUs struktur- og regionalfond. Kommisjonens ønske om at RITTS-prosjektene ikke skal forbli nasjonale prosjekter er i tråd med både universitetets interesser og de signaler Oslo og Akershus næringslivsråd, som vil være ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet, har gitt. Andre regionale samarbeidspartnere kan for eksempel være Århus eller Gøteborg.

Grindheim avslutter med at universitetet ofte får kritikk for å være for passivt og sidrompet i utviklingen av regionen, men at RITTS-Oslo skulle være eksempel på det motsatte. Initiativet kom fra Forskningsparken og Universitetet i Oslo, og er blitt møtt med meget positive holdninger fra kommunen og fylkeskommunen. bt:

Jan Erik Grindheim: – Norge er i ferd med å bli marginalisert i det europeiske samarbeidet innenfor unionen.De nye prosjektene

OSLO ER MED. I forrige uke ble det gitt klarsignal til to nye internasjonale prosjekter der Oslo er med.

AV ERLING FOSSEN

RITTS-Oslo er et prosjekt i EU-regi, der Oslo og Akershus har fått 1.4 millioner over 2 år for å se hvordan SMB´er (Små og Mellomstore Bedrifter) i regionen mest effektivt kan få i stand teknologioverføring fra forsknings- og utdanningsinstitusjoner. EU har startet RITTS-prosjektene for å se på hvordan de ulike aktører fra det offentlige, det private næringsliv og forsknings- og utdanningsinstitusjoner kan lage synergieffekter. Prosjektene skal først bygge konsensus mellom partene, deretter lage en behovs- og tilbudsanalyse, for så å implementere konklusjonen fra analysen i regionen. RITTS-Oslo skal styres fra Næringslivsrådet i Oslo og Akershus.

Østlandssamarbeidet, som består av 8 Østlandsfylker, har også fått godkjent sin søknad til deltakelse i INTERREG IIC-Østersjøen . Mens RITTS er et mindre forskningsprosjekt, tilhører INTERREG-programmene EUs struktur- og regionalfond som årlig deler ut nærmere 650 milliarder kroner. Hovedideen er å stimulere kunnskaps- og erfaringsutveksling innen fysisk og regional planlegging (spatial planning) mellom byer og regioner i landene rundt Østersjøen.

Med i dette prosjektet er 8 hovedstadsregioner rundt Østersjøen, ledet av Berlin-Brandenburg. Prosjektet skal se på hvordan storbyene forholder seg til sitt omland. Alle hovedstadsregionene har den samme utfordringen. Storbyene vil stå i et mer eller mindre balansert forhold til sine omland og mindre byer. Utviklingen av kommunikasjons- og regionale sentra blir svært viktig dersom en skal kunne fornye næringslivet og for å unngå for sterk sentralisering. Et nøkkelbegrep i prosjektet er «access to knowledge», eller hvordan omlandet kan nyttiggjøre seg hovedstadens kompetanse. Østlandssamarbeidet vil få bevilget 5.2 millioner kroner over 2 år.

Annonse