Annonse
04:00 - 17. juli 1998

Alan Moore, Neil Gaiman, Dave Gibbons m.fl.:

Annonse

The Spirit – The New Adventures

4 hefter à 32 sider. Kitchen Sink Press. 1998Peter Bagge:

Hate! # 30

56 sider. Fantagraphics Books. 1998Grant Morrison og Paul Grist:

St. Swithin’s Day

32 sider. Oni Press. 1998

Gjenfødelse og avslutning

TEGNESERIER. Mens forbryterjegeren Spirit relanseres, avsluttes 90-tallets fremste alternativserie Hate!.

«Jeg har arbeidet for hardt. Begynt å innbille meg ting. Dette er tross alt det virkelige liv… Ingen romantikk, ingen historier, ingen helter.» Med disse bemerkningene fra hovedpersonen avslutter Sandman-forfatteren Neil Gaiman sin historie i The Spirit – The New Adventures, som relanserer Will Eisners klassiske forbryterjeger fra 1940. Gaiman forteller om en middelmådig forfatter som skriver på en under middels film, og trekkes inn i et oppgjør mellom eksotiske Spirit og Mink Stole. Han er passiv tilskuer mens fantasien blir virkelighet rundt ham.

Morgenbladet har undersøkt aktuelle amerikanske seriehefter, og foruten en nostalgisk Spirit er høydepunktene Peter Bagges avrunding av generasjon X-serien Hate! og gjenutgivelsen av britiske St. Swithin’s Day som skildrer et attentatforsøk mot tidligere statsminister Margaret Thatcher.

Will Eisners Spirit var en satirisk kombinasjon av Zorro, amerikansk kriminallitteratur (pulp) og samtidens superheltserier, og er ubestridt et hovedverk blant spenningsseriene. De nye heftene inneholder bidrag fra markante serieskapere som Alan Moore, Brian Bolland og Jean «Moebius» Giraud. Spirit var privatdetektiven som etablerte seg på en kirkegård, ikledde seg maske og banket forbryterne. Serien sprengte den hardkokte krimgenrens rammer i en parodisk lek. De fleste nye avsnittene følger Eisners mønster. Her er kompleks – og til tider selvbevisst – fortellerteknikk, og seriens karakteristiske oppslagssider hvor Spirit-logoen er innarbeidet i motivet, er også bevart på oppfinnsomt vis. De nye seriene skildrer forskrudde kriminelle, forføreriske kvinner og kronisk mislykkede sosiale kasus. Serien er bittersøt melodrama. som både er parodisk og med seriøse ambisjoner, i spenningsfeltet mellom heroisme og tragedie.

I seriens beste avsnitt overskrider Moore og Daniel Torres forbildet, ved å skildre en guidet tur i fremtidens ruiner av Spirits by. Slik settes universet inn i en ny sammenheng, og dets særheter – som den typografiske arkitekturen og de dødelig forføreriske damene – kommenteres. Seriens sakrale stemning er en bauta over Eisners formidable innflytelse innenfor mediet.

Ikke mer hat

Peter Bagge avslutter serien Hate! (som han startet i 1990) ved å la hovedpersonene Buddy og Lisa gifte seg. Situasjonen er typisk for det forvirrede følelseslivet og hverdagslige samkvemmet Bagge har skildret i serien. Foranledningen for ekteskapet er at Lisa er blitt gravid. Her er romantiske vyer skjøvet vekk til fordel for tilfeldighetenes omstendigheter, og personene søker til hverandre i mangel av noe bedre. Den siste historien er en upolert såpeopera med sjalusi og presis karikering av sosiale situasjoner, men tilfører ikke noe nytt utover tidligere avsnitt.

Serien er et treffsikkert uttrykk for og kommentar over den såkalte ironiske generasjon (generasjonen født etter 1960). Dermed har Bagge nådd ut til flere enn de tradisjonelt tegneserielesende miljøene. Skal vi tro Bagge er generasjon X den umotiverte og fortapte generasjon. Han har åpenbart forakt for forstadstilværelsen, og gir et vrangbilde av den amerikanske drømmen, hvor ungdommenes syn på tilværelsen er preget av desperasjon og pessimisme. Hovedperson Buddy er en sløv, umotivert og upålitelig – men ikke uintelligent – fyr i 20-åra. Bagge har utlevert Buddy, kjæresten Lisa, opportunisten Stinky og resten av omgangskretsen med stadig mindre sympati. Mens Bagge tidligere harselerte med livsstil og sære vaner – men bevarte en slags menneskelighet ved figurene – fremstår figurene utover i serien som rene karikaturer hvor personene er enfoldige og utilstrekkelige.

Hate! utmerker seg med kreative visuelle overdrivelser og konsekvent ukorrekt anatomi. Her vris personene i de mest umulige stillingene, i en oppvisning som overgår selv Buster Keaton. Overdrivelsene er ikke bare uttrykk for følelsesutbrudd – om det er glede eller sinne – men også et vesentlig humoristisk poeng.

Omstridt attentat

Da St. Swithin’s day – skrevet av Grant Morrison og tegnet av Paul Grist – opprinnelig ble utgitt i England, førte den til et oppslag i avisen The Sun under overskriften: «Death to Maggie Book Sparks Uproar!» Et parlamentsmedlem i det konservative partiet hadde kommet over et eksemplar av serien, og mente det var uverdig og en fornærmelse at slik vederstyggelighet kunne utgis. Kritikken fikk imidlertid ikke andre konsekvenser enn tiltrengt publisitet.

Serien er en depressiv skildring av England på 80-tallet, med en mistilpass 19 år gammel gutt som hovedperson. Serien er formet som nærgående dagboknedtegnelser, og Morrison skildrer knapt og poengtert følelsen av en innholdsløs tilværelse. Dels fremstår den sosiale utstøtelsen som et individuelt fenomen, en selvforsterkende rollespiral som han ikke kommer ut av. Dels gis den en politisk forankring, ved at gutten retter åpenbart berettiget aggresjon mot statsminister Margaret Thatcher. Som et tankesprang starter han planlegging av et attentat mot henne. Dette grepet gir serien en brodd og dramatikk som atskiller den fra lignende sosialrealistiske hverdagsskildringer. Guttens isolasjon skildres observant, og den upolerte tegnestilen gir serien en spontan troverdighet.

Seriene kan kjøpes på spesialforretninger som Tronsmo Bokhandel i Oslo.

bt. 1

Spirit: Klassiker i ny utgave. Bt. 2

Hate!: Kjærlighetsproblemer.

Annonse