Annonse

Annonse

04:00 - 15. mai 1998

Rüdiger Safranski

Rüdiger Safranski:

En mester fra Tyskland

Gyldendal 1998Nærbilde av Heidegger

BIOGRAFI. Rüdiger Safranskis bok om Martin Heidegger er en oppsummering som kombinerer innblikk i Heideggers filosofi og tenkning med et vell av anekdoter og historier og dessuten nøye vurderer den nasjonalsosialistiske epoken.

Hugo Otts omtalte bok fra 1988 om den store værenstenkeren heter i original Martin Heidegger – Unterwegs zu seiner Biographie. Ott var altså på vei mot en biografi over den tyske filosof som fremfor alt er kjent for sitt epokegjørende arbeide Sein und Zeit fra 1927 og sitt skandaløse engasjement for nazistene i årene 1933-34.

Berlinforfatteren Rüdiger Safranski, som i 1987 skrev en biografi om Schopenhauer, og nå er aktuell med en bok om det onde (Das Böse oder das Drama der Freiheit, Hanser 1997) påtok seg for noen år siden å nøyaktig, elegant og spennende beskrive ikke bare Heideggers eksistensielle og filosofiske væren, men også hans tid: det katolske Messkirch i Schwarzwald der korgutten Heidegger ble født i 1899, Weimarrepublikken og dens kateterprofeter, som umiskjennelig minner oss om våre dagers lettvektsfilosofer og hobbyapokalyptikere; 50- og 60-årenes yre og sorgløse gjenoppbygging av det fillerevne Tyskland i et intellektuelt klima hvor sivilisasjons- og teknikkritikken ble stadig bitrere.

Boken, som nå foreligger på norsk forlag (på dansk), lever virkelig opp til sin tittel, En mester fra Tyskland, Heidegger og hans tid (Ein Meister aus Deutschland. Heidegger und seine Zeit). Heidegger var en mester som mystikeren Meister Eckehart, og Safranski leder oss dyktig gjennom buktningene i hans mystiske filosofi.

Oppsummering

Safranski lykkes ikke bare i gi, på en imponerende overskuelig måte en sammenhengende skildring av Heideggers liv mot en bakgrunn av tidens tragiske hendelser. Han viser også en viss kontinuitet mellom tenkning og handling. Men han gjør det forsiktig, uten uttrykkelige polemiske ambisjoner, uten å ville gi næring til en ny «Heideggeraffære», som da Victor Farias bok utkom i 1987 (selv om han støtter seg på Farias og Otts forskningsresultater). Biografien har snarere karakter av en oppsummering. Den hører faktisk til den sekundærlitteratur jeg oftest kommer tilbake til, fire år etter sin utgivelse. Safranskis konklusjoner ligner Otts: Heidegger var bind for virkeligheten og ansvarsløs, politisk inkompetent og derfor ute av stand til å spå den nazistiske politikkens konsekvenser.

Heidegger fortiet ganske visst en hel del for undersøkelseskommisjonen etter krigen og i sine brever, men Safranski antyder at han ikke forstod det. Heidegger hadde nemlig ventet seg en metafysisk revolusjon av Hitler, som elektrifiserte ham. Grunntanken i Sein und Zeit, nemlig viljen til Eigentlichkeit, et autentisk liv som ikke unnflyr tilværelsens tilfeldige karakter, denne grunntanken predisponerte ham for nazismitten. Heidegger sluttet seg til nazismen som i transe, og med overspente forventninger, og kunne således også finne seg i det som fra autentisitetssynspunkt lot mye tilbake å ønske.

For eksempel var ikke Heidegger antisemitt, heller ikke ut fra sitt filosofiske «system». Av Sein und Zeit fremgår at mennesket ikke skal bedømmes utfra sin «kastethet», sitt utspring, sin forankring i en kultur og et språk, men fra sitt «utkast», dets måte å virkeliggjøre sine muligheter på. Derfor anga Heidegger bare sjelden jøder, men faktum er at han gjorde det og i stillhet aksepterte nazistenes antisemittiske tiltak. et var en stor filosofisk inkonsekvens.

I Hitler-Tyskland

Heidegger forklarte at filosofien ikke fødes med tanker, men med en stemning: angst, forundring, omsorg, nysgjerrighet, jubel. Safranski gir et levende bilde av 30-talets intellektuelle stemning, og formidler et glimt av datidens eufori. En jøde som Felix Jacoby sammenlignet for eksempel Hitler med den romerske stasmannen Augustus i forelesning i 1933. Karl Jaspers trodde også samme år at en fornyelse av universitetene kunne gjennomføres gjennom den nasjonalsosialistiske revolusjonen. Safranskis hensikt er ikke å renvaske Heidegger, bare nyansere det gjengse bildet av ham.

Nazismens ideologer innså imidlertid meget hurtig at Heidegger mest spilte nasjonalsosialist, særlig når han som kateterprofet organiserte «vitenskapsleir» i Todtnauberg, hvortil man marsjerte i samlet tropp fra universitetet med SA- eller SS-uniformer, eventuelt Stahlhelmuniform med armbind. I en uttalelse fra psykologen Jaensch ble Heidegger ansett som en farlig schizofren.

Den tyske psykologen Paul Matussek skrev for to år siden en psykoanalytisk studie over Heideggers psyke (Analytiske Psychosentherapie II, Springer), hvor han, uten polemiske hensikter, diagnostiserte fraværet av en privat selvidentitet og en sterk fiksering på det offentlige selvet, hvilket faktisk kunne tyde på en tendens til schizofreni.

Snart merket Heidegger at Hitlertyskland ikke virkeliggjorde hans metafysiske drøm om autentisitet, men isteden teknikkens og den totale mobiliseringens mareritt. Han hadde mot og mage til å holde sine Nietzscheforelesninger mellom 1936 og 1940, som tegnet et helt annet bilde av nihilismens filosof enn naziideologenes (for eksempel Alfred Baeumlers). Heidegger, som gjerne ses som nasjonalsosialismens filosof, ble overvåket av Gestapo. Han kunne kanskje ha blitt nazismens enfant terrible.

Nazisme og anekdoter

Forholdet til nazismen er like sentralt i Safranskis bok som det var skjebnesvangert i Heideggers liv. Men boken handler også om Heideggers filosofiske debut, om hans depresjoner, om hans dunkle resonnementer, om Adornos misunnelse, om Karl Jaspers og Hannah Arendts avsky for og uimotståelige fascinasjon av ham, en fascinasjon som Elzbieta Ettinger i sin bok om Arendt og Heideggers kjærlighetshistorie bekrefter, men ikke kan forklare. Handlet det om et infantilt forhold eller autentisk kjærlighet?

Safranskis bok kryr av anekdotiske episoder i filosofens liv. Da jeg traff Safranski i Sverige for tre år siden, kune han fortelle enda flere anekdoter. For eksempel om Heideggers hustru, som i tre dager luftet rommet hvor Arendt røkte som en skorstein. Men det finnes annet i boken også, det historiske og anekdotiske veksler med korte analyser av visse sentrale verk og forelesninger. Uforglemmelig er Safranskis nærlesning av metafysikk-forelesningen fra 1929/30, der Heidegger behandler en menneskelig grunnstemning, die Langweile, leden. Hvordan skal en filosof ta opp et slikt emne uten å bevisst forsøke å kjede sitt publikum for at det skal kjenne på seg selv hva lede er for noe. Uforglemmelig er også Safranskis kommentar til de meget sent publiserte Beitrage zur Philosophie, som er Heideggers filosofiske rosenkrans. At Heidegger var dyktig når det gjaldt å iscenesette sine ideer i tekster og forelesninger hadde unnsluppet meg tidligere. Jeg hadde ganske enkelt hatt det for vanskelig med å tolke hans tanker og ordspill.

Etter vendingen

Visst kan man beklage at Safranski i sin presentasjon av Heideggers tenkning forholdsvis (for) lenge fester oppmerksomheten på Heideggers tidlige produksjon. Safranski er nemlig fascinert av eksistensialismen, særlig i Sartres tapning. Man kan lese hans bok som en utmerket introduksjon til Heideggers fundamentalontologi, men man blir knapt mett hvis man på alvor er nysgjerrig på videreutviklingen av denne ontologien etter vendingen, den såkalte Kehre. Det er likevel der, mener jeg, Heidegger inspirerte til de ideene som senere ble kolportert som postmoderne, eller som mange postmoderne tenkere påberopte og fortsatt påberoper seg. Jeg tenker fremfor alt på oppfatningen om værenshistorien, som ga opphav til en venstre- og en høyrelesning, Jeg tenker også på ideene om Andenken og Grund, på oppfatningen av «sannhet», på kunstverkets forhold til sannheten, etc.

Hvilket inntrykk får man når man har lest Safranskis 500 sider om seklets odyssé og Heideggers feiltrinn?

At Heidegger, som alltid filosoferer i filosofiens mest eteriske himmel, også var et menneske av kjøtt og blod, som på eldre dager gjerne gikk over til naboene for å se en fotballkamp på TV. At hans autentisitetstenkning på alvor må oppdages på nytt og tolkes, fri fra enhver politisk vinkling. Men fremfor alt at vi ikke er immune mot en ny katastrofe, med andre ord: at filosofien ikke har noen politisk kompetanse og fremfor alt ingen svar å gi, bare spørsmål å stille. Det er Heideggersk enkelt.Oversatt av Lasse Midttun

På bakgrunn av originalen:

Rüdiger Safranski: Ein Meister aus Deutschland. Heidegger und seine Zeit. Hanser Verlag, München 1994.

Annonse