Annonse

Annonse

04:00 - 24. april 1998

Tid for alle teaterformer

EATER. Jeg vil i denne analysen av De Utvalgtes Under den elektriske sol ta utgangspunkt i noen betraktninger om postmodernismen.

Det finnes ulike postmodernisme-retninger i kunsten. En av dem er det vi kan kalle for resirkulering av tidligere tiders former, i ren eller blandet form. Gjenkomsten av søylene i arkitekturen er et kjent eksempel. Denne retningen blir ofte betraktet som eklektisk. I det postmodernistiske teatret har man snarere valgt å resirkulere ulike teaterformer fra dette århundret. Mens billedkunsten og arkitekturen faktisk har blitt dominert av modernismen en gang, har teatret forblitt i realismens herredømme. Scenerealismen har vært både det modernistiske og det postmodernistiske teatrets skyteskive. Først i løpet av de 10-15 siste årene har avantgarden begynt å resirkulere de tradisjonelle (forbudte) realistiske formene.

En annen retning i postmodernismen er den dekonstruktive. Inspirert av poststrukturalistisk tenkning «demonteres» fastlåste motsetninger og absolutte forskjeller. I teatret har bl.a. motsetningene mellom åpen og lukket dramaturgi, mellom anti-mimetisk og mimetisk skuespillerstil, vært utsatt for denne dekonstruktive virksomheten.

I Under den elektriske sol er det resirkuleringen av realistisk skuespillerstil som først springer en i øynene. Det kan jo virke noe pussig for et (norsk) publikum som vesentlig ser realistisk teater, at den realistiske skuespillerstilen allerede i dag kan resirkuleres som en gammel form. Det kan den altså. I tidligere oppsetninger har De Utvalgte benyttet seg av både performanceteknikker og av et mer fysisk, teatralt formspråk. Denne gangen rendyrkes realismen, og vi møter tradisjonelle spilte karakterer. Realisme medfører som oftest illusjonsteater og en type «vegg» mellom scene og sal. De Utvalgte benytter realismen som skuespillerstil, men de lager ikke illusjonsteater.

En av personene opptrer som en slags fjernsynsvertinne i et talk-show, og hun henvender seg direkte til publikum. Hun spiller vertinne-rollen – det er ikke non-acting – men hun bryter ned skillet mellom scene og sal. Bruken av mikrofoner i disse scenene, samt manipulering av stemmene rent teknisk, bryter med realismens virkelighetsbestrebelser. Disse scenene er forestillingens mest kritiske. De står og faller med at det faktisk blir opprettet en publikumsrelasjon som kommuniserer. Hvis ikke, blir tv-vertinnen en del av scenens verden, og illusjonsteater blir konsekvensen.

Postmoderne tider

Problemet med resirkulering av en historisk form som fremdeles er i omløp, er mange og utfordrende. Hovedspørsmålet er: Hvordan skal man se forskjell på den historiske formen i bruk og den resirkulerte utgaven av den? Hva er forskjellen på den skuespillerrealismen vi ser på Nationaltheatret og den som er i gjenbruk hos De Utvalgte? Og er det et poeng at man skal se forskjellen? Tidligere har det vært et poeng å vise forskjellen, gjerne gjennom kontraster til ikke-realistiske former, og gjerne for å dekonstruere motsetningen etterpå (f.eks. Woostergroup).

Dette skjer i svært beskjeden grad i De Utvalgtes forestilling. Spørsmålet er her om selve påpekningen av forskjellen mellom realisme og resirkulert realisme har blitt overflødig. I tidligere forestillinger demonstrerte man: Ja, se vi resirkulerer mimetiske, fortolkende, meningsbærende og realistiske former. De Utvalgte bare gjør det –ukommentert. Det kan likevel aldri bli den samme realismen.

Videre beveger De Utvalgte seg fritt mellom film, fjernsyn, massekultur, kitsch, camp, eksistensialisme, absurdisme, naivisme, ny musikk og you name it. Innholdsmessig er forestillingen svart, alvorlig og urovekkende. Uttrykksmessig er den leken i sin sjonglering mellom ismer og kunstneriske grep. Er det en eklektisk forestilling? Hvis vi følger den italienske filosofen Mario Perniola forutsetter «eklektisme» en lengsel etter en tapt enhet. Uten forestillingen om en slik enhet er ikke mange-tider-ved-siden-av-hverandre lenger eklektisk. For da finnes det ikke noe sted utenfor den postmoderne praksis å velge fra. Jeg synes det ser ut som om De Utvalgte nærmer seg en slik postmoderne valgpraksis.

Med De Utvalgtes forestilling får vi demonstrert at det nå er tid for alt teater. Også resirkulert realisme. Ingen former forplikter seg lenger til å uttrykke tidens ånd, hevder Perniola, en ånd som ikke lenger finnes. Jeg vil heller hevde: Det at teatret nå uttrykker alle tider, kan betraktes som tidstypisk.

Under den elektriske sol

De Utvalgte

Black Box Teater bt. 1

De Utvalgte: Hybrid teaterform. bt. 2

Under den elektriske sol: der alle blir brune.

Annonse