Annonse
04:00 - 14. november 1997

En venn i døden?

Annonse

Om ikke annet, så har den pensjonerte legen Christian Sandsdalen, som nå står for retten tiltalt for overlagt drap, lyktes i sitt forsett om å sette aktiv dødshjelp på dagsorden. Rettssaken som i disse dager foregår i Oslo byrett blitt en lenge etterlengtet prøvesten for dødshjelpens tilhengere og motstandere. Det er selvsagt også derfor dr. Sandsdalen valgte å gå til politiet og melde seg selv etter å ha gitt sin pasient, MS-syke Bodil Bjerkmann en dødelig injeksjon (eller som kollega Dagbladet velger å kalle det: «dødssprøyta»).Alt ligger til rette for en prøvesak: Bjerkmann gjorde det helt klart at hun 1) var ved sine fulle fem og 2) ønsket å dø. Ved å anmelde nettopp denne saken har Sandsdalen dermed ryddet av veien to av sine motstanderes hovedargumenter: at syke pasienter er sløve/utilregnelige og at de egentlig ikke vet hva de vil.

Forrige ukes kronikk i denne avis viser hvilken formidabel motstand dr. Sandsdalen kan vente seg i retten og senere. Kari French, generalsekretær i organisasjonen For Livsrett og Menneskeverd, FLM, benytter i sin argumentasjon mot dødshjelp «Eutanasi og livets mysterium» nettopp de argumentene Sandsdalen ville ha møtt i rettssalen hvis han ikke hadde hatt sin pasient på videobånd. Men French har en rekke andre grep på lager innen det retoriske og kulturelle felt som omgir handlingen. Hun bruker for eksempel aldri uttrykket «dødshjelp» utenom anførselstegnene, hun velger konsekvent «eutanasi». De som ser og hører dr. Sandsdalen, ser at det ikke er den fjerneste likhet mellom ham og de tyske dødslegene, men dødshjelpsmotstanderne kan jo håpe at konnotasjonen limer seg klebrig fast til en hver lege som vurderer å gi dødshjelp.På den annen side opererer heller ikke Sandsdalen i et vakuum, selv om det er han som sitter på tiltalebenken i Oslo Tinghus. Flere leger har tidligere medvirket til pasienters død. Det er utgitt en bok om emnet, Assistert død – en etisk utfordring, av førsteamanuensis Kari Vigeland, som konkluderer med dødshjelp rettslig sett snarest må skilles fra begrepet overlagt drap. Foreningen Mitt Livstestament arbeider for retten til å nekte livsforlengende behandling. Og Sandsdalens meningsfeller er heller ingen retoriske noviser: dødshjelp, assistert død, og barmhjertighetsdrap har alle de positive konnotasjoner «eutanasi» mangler.Debatten foregår altså på mange fronter og med mange forskjellige utgangspunkter. Filosofene Peter Wessel Zapffe og Herman Tønnessen var i en bok enige om at nordmenn burde få tilgang til en «høyskole i smertefritt suicidium», de to filosofer hevder altså menneskets rett til total bestemmelse over eget dødsøyeblikk. Få har vært villige til å følge med på den veien. Å velge å avslutte livet er en handling som aldri har vært omtalt med velvilje i den vestlige kultur, selv om dette har forandret seg noe i den senere tid. Alvarez’ Den vrede gud og Jean-Marie Rouarts De valgte natten ble bestsellere og diskutert over store deler av verden.På 1990-tallet har dr. Sherwin B. Nuland i How We Die levert et tungt bidrag til amerikansk tenkning rundt kunstig livsforlengelse. Han påpeker at terminale pasienter kan holdes i live i dager og uker ved bruk av det siste innen moderne medisinsk teknologi, om enn i koma eller med sterke smerter. Men Nuland har i stadig økende grad kommet til å synes at en naturlig død, gjerne hjemme, er bedre for pasienten og de pårørende – som er de som tross alt skal leve videre. Verdighet og nærhet trives ikke mellom hjerte-/lungemaskiner og et spaghettivirvar av ledninger.

En slik holdning møter selvsagt motstand: Siden amerikanske sykehus tjener penger på pasientene, ønsker de å holde dem i live så lenge som mulig – for så lenge pasienten lever, tikker taksameteret. Ved å benytte sitt mest kostbare medisinske utstyr som mulig, får sykehuset avkastning på tunge kapitalinvesteringer og beholder et godt kundeforhold til den mektige helseindustrien. Men, som Nuland bemerker, siden vi her snakker om en privat helsetjeneste, blir de etterlatte til gjengjeld ruinert, hvilket er det siste den døende ville ha ønsket.Men Nuland snakker dog ikke om aktiv dødshjelp. Det er ikke rart, for de fleste leger er temaet tabu. Ett unntak er den nederlandske legen Bert Keizer, som i sin bok Dancing With Mr. D. gjengir sine erfaringer fra en avdeling for døende. Her diskuteres etikk, moral og filosofi så busta fyker – bokstavelig talt på liv og død. Bønnene fra pasientene om å få dødshjelp blir avverget med humor og argumenter og samtaler, med nærhet og omsorg, og noen lar anmodningen falle. Men ikke alle. Noen vil dø og intet annet uansett. Noen ganger dør pasientene under diskusjonsprosessen. Men noen ganger nekter kroppene å oppfylle åndens vilje. Da gir dr. Keizer til slutt den avgjørende dosen.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.