Annonse
04:00 - 26. september 1997

Den gode viljen

Kjærlighet og kommunikasjon: Språklig fulltreff i tekst om skivebom.

Annonse

Anmeldelse

Hanne Ørstavik

Kjærlighet

Roman, 175 sider

Oktober 1997

I sin tredje bok beveger Hanne Ørstavik seg et lite stykke bort fra den minimalisme som preget Hakk og Entropi. Det renskårne språklige utrykk står fremdeles sterk, men historien har denne gang fått litt større rom å utfolde seg i. I all hovedsak behersker Ørstavik formatet meget godt.

Nært forbundne og nærmest totalt adskilte – forholdet mellom den unge alenemoren Vibeke og sønnen Jon danner plattformen for en sår og tankevekkende fortelling. Leseren får følge de to gjennom en kald vinterettermiddag og natt, timer da den erfarings- og tolkningsmessige avstanden mellom ni-åringen Jon og moren blottstilles på en brutal og likevel nærmest stillferdig måte.

Jon og Vibeke er nyinnflyttede på et lite tettsted langt nord, de må begge gi litt ekstra for å finne et trygt ståsted i tilværelsen. Vibekes fokus er den nye jobben, anstrengelsene for å bli faglig og sosialt anerkjent blant kolleger og andre sammarbeidspartnere. Selv om tilbakemeldingene er positive, kretser tankene hele tiden rundt hvordan hun kan gi et enda bedre inntrykk. En ikke ubetydelig drivkraft i disse anstrengelsene er lengselen etter en partner, behovet for å være kvinne og ikke bare stresset alenemor.

 

Milevis fra hverandre. Jon er en åpen og tillitsfull liten gutt, at livet ikke er helt greit røpes av noen ukontrollerbare rykninger i øynene, men han lar ikke det stanse evnen til å komme i kontakt med sine nye naboer. Denne vinterdagen er dagen før fødselsdagen hans og han gleder seg veldig. Han er nesten sikker på å få de første delene til Märklin-togsettet han har drømt om så lenge. Jon kjeder seg alene hjemme i timene etter skoleslutt og frem til Vibeke kommer hjem fra jobb. Han venter og venter. Men når moren endelig kommer, er de fremdeles ikke sammen i egentlig forstand. De gjennomgår små, private ritualer over pølsemiddagen – koder bare de to har til felles – og likevel, bak det ytre, bak spillet med å dele den siste pølsa på helt bestemt måte, er mor og sønn milevis fra hverandre. Tankene, bekymringene og drømmene deres tilhører to forskjellige verdener. Moren er sliten og mangler overskudd til å nærme seg Jon på hans premisser, Jon har ikke grunnlag for å forstå den voksnes språk og behov fullt ut. Denne ettermiddagen og kvelden skal avstanden, alle mistolkningene av hverandres ord og kroppsspråk, lede til et vondt klimaks. Hva som skjer videre får leseren ikke vite, mor og sønn møtes aldri i egentlig forstand innen romanens ramme. Men, man har lov til å håpe.

 

Finslipt språklig teft. Ørstavik skriver frem disse spenningsfylte timene med en finslipt språklig teft. Tonen er lavmelt, ordene troverdige, fortellingen blir engasjerende og gripende uten å utarte til tåreperse om de ødelagte familiebånd. Boken er skrevet i tredjeperson og synsvinkelen veksler uanstrengt mellom mor og sønn. Nettopp denne finstemte kryssklippingen gir forfatteren mulighet til å si svært mye om avstanden mellom de to hovedpersonene uten å måtte fortelle om den – den ganske enkelt vises.

Forvaltet av en mindre sikker forteller, ville denne historien lett blitt gjennomført svart-hvit, det er utvilsomt den voksne som må ta på seg ansvaret for at kommunikasjonen skal fungere. Jon er dessuten både omsorgsfull og lydhør overfor moren, han tolker alle hennes signaler i beste mening og forsøker å ta hensyn – når hun virker innesluttet er det sikkert fordi hun vil forberede fødselsdagen hans i hemmelighet. Jon er en gutt man ikke kan ungå å bli glad i. At niåringen ikke klarer å gi klart nok utrykk for egne tanker og behov, og at han misforstår moren, kan ikke rettes i mot ham. Likevel, leseren føler med Vibeke også. Uten å frita henne for ansvar tegner Ørstavik opp et så levende menneskelig portrett at også morens handlemåte blir forståelig.

Sentralt i boken står et implisitt spørsmål om hvordan språket former virkeligheten, hvordan ulike språklige erfaringer skaper ulike tolkninger av hva som skjer, av hva som sies. Denne fortellingen om mennesker som har kommet så langt bort fra hverandre bærer tittelen Kjærlighet. Det problematiske forholdet mellom ordet og virkeligheten trenger seg på. Som teksten på omslaget spør – blir det kjærlighet av å si kjærlighet? Romanen gir ikke noe klart svar, og dermed vekker den til en ettertanke et mindre åpent verk ville snytt leseren for. 

 

Tone Velldal

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.