Annonse
04:00 - 29. mars 1996

Erik Egeland in memoriam

Annonse

Venner av Erik Egeland som har hatt det privilegium å stå i jevnlig kontakt med ham på telefon under sykdomsforløpet, har fått del i en forvandling: å følge en smertefull avkreftelse som gav styrke. Den siste helgen han levde, var alle minnene og tankene der: Samtaleemnet var lyrikeren Peter Munheim, som Alf Larsen i sin tid hadde minnet oss om: «Hardangerdikteren som hadde oppfattet sangen fra det sunkne Atlantis». To dager senere kom budskapet om at vi ikke lenger skal få høre røsten: Erik her. Tynn tråd brått klippet over.

Styrken steg hos ham mens kreftene avtok. Erik hadde visst lenge før sykdommen at kjærligheten er samholdskraften i alt. Men han hadde føyet til et lite tilleggsord: å elske frem, å fremelske. Det var en pedagogisk hensikt i det han foretok seg: å fremelske noe, en holdning, en forståelse, respekt for verdier, hos den enkelte, i et helt folk. Det var tydelig for alle at Erik mente noe med det han skrev. Når han syntes at tiden tenkte lavt, smålig, rykket han ut og minnet om høydemålet. På denne måten kom han nok til å undervurdere det han selv gjorde con amore, med venstrehånd, som f.eks. de mange intervjuene han laget, med tegninger. Han fikk i årenes løp oppfordringer om å samle intervjuene i bokform, men han avslo, med et smil, at han følte et kall til å synge med eget nebb.

Det var her det fant sted forandring under sykdommen. Han betonte stadig at kjærlighet er det sentrale bud, men nå hadde han en annen tilføyelse, som det til å begynne med ikke var så lett å forstå rekkevidden av. Da gjorde han det tydelig, at det gjaldt å elske menneskene, elske medmenneskene slik de er. Det viktigste var dette siste: å elske dem slik de er.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.