Annonse
04:00 - 05. juli 1996

Demokrati i Amerika

Bøker om det amerikanske demokratiet har en ærerik stamtavle tilbake til Alexis de Tocqueville. I et presidentvalgår debatteres demokratiet enda hyppigere enn vanlig, såvel høyre- og venstresiden som sosiologien legger sine bidrag i vektskålen.

Annonse

BOKKRONIKKEN:

Da den kjente franske demokrat og sosiolog Alexis de Tocqueville på 1830-tallet dro til USA var det for å studere det som mange europeere mente var demokratiets håp. USA var nytt, friskt og bygd på idealer Europa lot til å ha glemt. Tocquevilles reise resulterte i hans klassiske verk Democracy in America som ga et positivt bilde av den nye staten, men som også hadde observasjoner som i 1996 fremdeles kan gi oss lærdommer.

Den innebygde spenningen mellom frihet og likhet er kanskje den viktigste av disse. Tocqueville mente at siden frihetsidealet hadde en tendens til å underminere hierarkier, kunne et svakt kontrollert demokrati lett resultere i et autoritært samfunn. Et samfunn uten de sosiale mellomledd og klasser som i et demokrati står for forhandlinger og konsensus; limet som holder det hele sammen. I sin sammenligning mellom Frankrike og USA var det nettopp dette Tocqueville mente hadde skjedd i Frankrike: Limet var blitt borte. USA, mente han, hadde derimot slike kontrollsystemer. Det viktigste av dem var det føderale prinsipp: Tanken om en frivillig sammenslutning rundt en organisasjonsmessig struktur der befolkningen har kort vei til de styrende, og dermed lett kunne få adgang til de styrende organer, skulle sikre det amerikanske samfunn fra den autoritære trussel som et demokrati kan forvandles til.

I 1996 er imidlertid det føderale prinsipp utsatt for massiv kritikk i USA. Republikanerenes inntog i Kongressen var blant annet båret frem på en bølge av Washington-kritikk uten sidestykke i etterkrigstiden. Washington fikk skylden for det meste som er galt i det amerikanske samfunn: Få nye jobber, fallende lønninger, økende kriminalitet og familier i oppløsning. Heller ikke to-partisystemet synes å slippe unna kritikken. Det spekuleres nesten bare i om det blir Ross Perot eller den kristelig-republikanske leiren med Pat Buchanan i spissen som tør ta steget fullt ut. Etablerte sosiale konstruksjoner som «Affirmative Action», positiv diskriminering, for å bedre integreringen av ulike folkegrupper i det amerikanske samfunn blir tatt opp til debatt. Med denne situasjonen som bakteppe blir det i disse dager sluppet en rekke bøker fra personer som prøver å gripe både fortidens, nåtidens og fremtidens Amerika. Kvaliteten er ymse, men bøkene kan by på mye spenstig lesning for de som venter med lengsel på den profesjonelle underholdningen amerikanske presidentvalg nå engang er.

Med en ideologi som til forveksling kan ligne på tankegodset til USAs mange Freemen-kloner prøver ekteparet Dolbeare og Hubbell i boken USA 2012: After the Middle-Class Revolution å gi høyrepopulistene et mer helhetlig teoretisk ståsted. Som med alt annet i den amerikanske drømmen er det imidlertid middelklassen boken synes skrevet for. I en situasjon hvor det blir stadig flere både fattige og rike i USA er det da også middelklassen ekteparet mener må redde landet. Dette kan bare gjøres ved å å knuse det eksisterende to-partisystemet og innføre direktevalg til alle styrende organ. Dolbeare og Hubbell hevder at demokratene og republikanerene forlengst er blitt korrumperte av ulike interesseorganisasjoner. Løsningen er i deres egne hoder en drøm om det partifrie USA. Det er personer man bør stole på, og ikke partier. At ekteparet i tillegg selvfølgelig ønsker å kutte ned på USAs utenrikspolitiske engasjement er nærmest som en selvfølge å regne. Med en slik bakgrunn blir det heller ikke vanskelig å regne ut at den økonomiske politikken som bør føres må være nymerkantilistisk. Den amerikanske nasjonalismen synes virkelig å løfte hodet foran presidentvalget.

Tilbake til fortiden-bevegelsen synes imidlertid også å bli møtt med kraftige liberale røster. En av disse tilhører Eric Dionne, skribent i Washington Post. I en samfunnsanalyse som løftes adskillige hakk i forhold til det forannevnte ektepar, klarer Dionne å stake ut en slags amerikansk sosialdemokratisk vei til fremtiden. Også Dionne trekker imidlertid veksler på historien. Han sammenligner dagens USA med landet rundt århundreskiftet og hevder at datidens kritikk av styresettet har betydelige likheter med nåtidens. Dionne hevder at kritikken som nå skyller over Washington bare skyldes at samfunn og styresett bare er litt ute av takt. Svaret på landets problemer ligger ikke i å redusere omfanget på offentlig sektor, men å endre måten offentlig sektor fungerer på i forhold til samfunnet omkring. Dionne hevder nettopp at en sterk stat er det som må til for å rydde opp i de voksende ulikhetene mellom rike og fattige, for å skape nye jobber og for å gi sosial sikkerhet til de som trenger det mest. Når amerikanerene skjønner at det ikke nytter å slåss mot teknologiutviklingen og fremskrittet vil troen og behovet for sentral styring igjen gjøre seg gjeldende. Som når det gjelder sosialdemokrater i Norge lanseres imidlertid ikke noe bestemt politisk program. Fokusering på økonomisk effektivitet og sosial organisering er det som vektlegges. Man skulle nesten tro at Dionne var betalt av demokratene for å piffe opp selvtilliten foran høstens presidentvalg. Bokens tittel: They only look dead: Why progressive will dominate the next political era burde iallefall være en tittel Bill Clinton er fornøyd med. De lingvistisk interesserte bør merke seg at begreper som liberal ikke lenger synes å være stuerene i USA, men at det (politisk) korrekte nå er å være progressiv.

For en europeer kan USA uten tvil fortone seg som et merkelig land, noe de to forannevnte («Policy light»-)bøkene absolutt er med å illustrere. Det er derfor nærmest en lettelse å lese en sosiologisk analyse av dette landet. En analyse som imidlertid også gir verdifull innsikt i landets politikk-kultur. Den skandinavisk-ættede sosiologen Seymour Martin Lipset vil derfor i boken American Exceptionalism klare å bringe adskillige aha-opplevelser til interesserte kretser. I sitt forsøk på å gi en forklaring på USAs Modus Operandi tar Lipset utgangspunkt i at landet er bygd på ideologi og ikke historie. Denne ideologien består ifølge Lipset av fem verdisett som både er uavhengige av hverandre men som også på ulike måter er tett koblet sammen: Frihet, populisme, individualisme, egalitarisme og angst for offentlig styring.

Ifølge Lipset kan mange av USAs særtrekk forklares ved hjelp av de føringer disse verdiene legger på holdninger og handlinger. Angsten for Washington kan f.eks forklares som en kombinasjon av verdiene frihet, individualisme og angst for offentlig styring. Fokuseringen på den status og betydning som høyesterett og advokatstanden har kan også delvis forklares ved hjelp av angsten for offentlig styring. Har man ingen sterk stat må man i alle fall ha en sterk lov. Mangel på et sosialt sikkerhetsnett i det amerikanske samfunn kan forklares som en kombinasjon av både individuelt ansvar og egalitarisme – alle har like muligheter til å realisere den amerikanske drømmen, alternativt – man bærer selv ansvaret når man mislykkes. Samfunnets rolle og betydning bortforklares totalt. I USA eksisterer det ingen klasser, bare fattige og rike.

Deler av Lipsets bok bygger på en tidligere komparativ studie av USA og Canada. Resultatene fra denne analysen er innsiktsfull lesning. Begge land tilhørte i sin tid Storbritannia, men skilte lag uten at den forutgående historie og de mennesker som bebor landene er så veldig forskjellige. Hva har så skjedd siden separasjonen? Ifølge Lipset har de utviklet seg i vidt forskjellig retning, selv om de språkmessig og kulturelt fremdeles er nært forbundet. Mens Canada tok den europeiske veien, etablerte en forholdvis sterk offentlig sektor og bygde ut velferdsstaten, skjedde det motsatte i USA. Statsmakten har her vært under kontinuerlig kritikk og forsøk på å bygge ut velferdssiden av statsmakten blir nærmest programmessig slått tilbake, senest i president Clintons forsøk i den nåværende presidentperiode. Mens Canada har en offentlig styrt utdanningssektor, kan føderale amerikanske myndigheter kun styre deler av studiefinansieringen. Mens Canada opprettholder en sterk våpenkontroll, slår National Rifle Association ned alle forsøk på å regulere omsetning av skytevåpen i USA. I det amerikanske verdigrunnlaget blir slik regulering selvfølgelig sett på som et brudd på individets rettigheter.

Å lese American Exceptionalism i lys av Tocquevilles tidlige betraktninger om USA aktualiserer på ny motsetningen mellom frihet og likhet. Mens Tocqueville roste det føderale samarbeidet i USA, og mente at det var en klok organisasjonsløsning på et demokratiproblem, viser vel Lipset at selv ikke denne type løsninger kan sikre et likhetsutfall. Mens Tocqueville i sin klassiske studie advarte mot det han kalte majoritetens tyranni, «in which every citizen, beeing assimilated to the rest, is lost in the crowd», har vel individualiseringen og frihetsfokuseringen i USA forlengst avverget faren for at dette noengang vil skje. Pendelen har vel svingt for langt i retning av det andre ekstreme punkt. Tocqueville mente engang at USA var demokratiets håp. Det er et stort spørsmål om det fremdeles forholder seg slik.

Annonse