Annonse

Annonse

04:00 - 09. februar 1996

Hillary: Lønn som fortjent?

Hillary Clinton blir angrepet som ingen annen tidligere amerikansk førstedame. Hun har utfordret det amerikanske demokratiske system gjennom sin aktive politiske medvirkning. Derfor blir også angrepene så harde. Hillary Clinton har de siste to årene blitt utsatt for hardere angrep enn noen annen amerikansk førstedame. Selv ikke høyresidens hat mot Eleanor Roosevelt på 30- og 40-tallet fikk slike utslag. For første gang er en presidentfrue satt under gransking av kongressen. Både hennes befatning med et eiendomsprosjekt i hjemstaten Arkansas, og hennes inngripen i det hvite hus’ reisebyrå er i søkelyset. Enda mer en sin mann polariserer hun det amerikanske samfunnet; hun er hatet av høyresiden samtidig som hun står frem som et forbilde for mange unge amerikanske karrierekvinner.

Anklagene mot henne kan ved første øyekast virke ubetydelige. Hennes befatning med reisebyrået i det hvite hus skiller seg ikke ut fra andre presidentfruers virksomhet. Nancy Reagan holdt seg for eksempel aldri for god til å blande seg inn i måten det hvite hus ble styrt på. Gjennom Reagans åtte år som president var hun innblandet i forskjellige økonomiske småskandaler som lett kunne ha blitt blåst opp til samme størrelse som Hillarys problemer av idag.

Egen politikk Det som beskyttet Nancy Reagan var at hun ikke hadde noen egen politisk agenda. Hennes eneste mål var å hjelpe sin mann. Det er en den aksepterte rolle for førstedamen. Hillary har derimot helt klart sine egne politiske mål. Hennes engasjement i Clintons kamp for helsereform vistet dette med all mulig tydelighet. Et av problemene for mange amerikanere er at det synes klart at hennes politiske mål atskiller seg fra presidentens. Bill Clinton er klart en sentrumspolitiker, uten for sterke politiske overbevisninger, først og fremst er han en kompromissmaker. Det var nettopp disse egenskapene som gjorde at han ble valgt for snart fire år siden. Han var ansett for å representere andre verdier enn de tradisjonnelle demokratiske som for en stor del hadde mistet troverdighet.

Hillary har derimot fremstått som mer av en tradisjonell demokratisk aktivist. I sak etter sak har hun offentlig posisjonert seg lenger til venstre enn sin ektemann. At en amerikansk presidentfrue har andre meninger enn sin ektemann har hendt før. Eleanor Roosevelt lå langt til venstre for sin Franklin. Barbara Bush var i motsetning til sin mann tilhenger av fri abort. Ingen av disse var imidlertid offentlig innblandet i utformingen av politikken.

Tråkket over Denne linjen er det Hillary Clinton har tråkket over. Ekteparet Clinton søker å fremstille det som om angrepene på Hillary er et fordekt angrep på presidenten. I like stor grad er det imidlertid et angrep på Hillary selv for å ha tatt på seg en rolle hun ikke har mandat til. Ikke er hun valgt, hennes politikk har aldri fått tilslutning av folket. Heller ikke kan hun avsettes; de kontrollfunskjoner det amerikanske samfunnet har bygget mot både statsråder og presidenter er hun immun mot.

Rollen som ektefelle til et demokratisk valgt statsoverhode krever fintfølelse. Ofte er ektefellene selv dyktige mennesker med egen karriere. Det har imidlertid i vestlige demokratier vært en uskreven lov at de ikke skal blande seg inn i politikken, der har de ikke noe mandat. En Arne Olav Brundtland harså utvilsomt egne politiske meninger; det ville aldri falle han inn å offentlig fremme disse gjennom sin kones embete. Ingen av de menn som de siste årene har vært gift med statsoverhoder har blandet seg inn i politikken. Riktignok hefter det korrupsjonsanklager både mot Benazir Bhuttos mann og Dennis Thatcher, men politisk innblanding er de ikke blitt anklaget for.

Denne uskrevne lov har de siste årene bare blitt brutt i mindre demokratiske land. Imelda Marcos og Winnie Mandela er to navn som kommer en i hu. Nå har også Hillary Clinton brutt denne grensen. Da bør det ikke overraske henne at hennes politiske motstandere tar til motmæle. At så republikanernes reaksjon virker usømmelig er en sak for seg. Det er god tradisjon i amerikansk politikk for å ta mannen i stedet for ballen. Det kan man så gjerne beklage; det var imidlertid noe Hillary visste da hun gikk langt utover tidligere aksepterte grenser. I et demokrati kommer makten fra folket, ikke fra en vielsesattest. Har man som Hillary angrepet dette, er det vanskelig å lide med henne i de angrep hun selv idag blir utsatt for. Av

Annonse