Annonse
04:00 - 15. desember 1995

Hode-skulder-kne-og-tå

Annonse

Hvor glad doktor Gro er for legmann Jaglands alternative medisin, vet bare fluene på statsministerveggen. New-ageren Torbjørn har den siste tiden fått sterke visjoner om et mildere, åpnere klima mellom politikere og media. Brundtland har hele tiden foreskrevet Aps maktpolitiske skolemedisin – for pasienten Norge. Signaliserer hennes åndfulle etterfølger i disse dager at han har en annen resept?

Torbjørn Jaglands nyutkomne bok på Tiden Forlag er et avansert åndsverk. I alle fall på ideplanet. Arbeiderparitets leder legger nemlig opp til å slå temmelig mange fluer i ett smekk.

For de første er brevene forsåvidt brev, fra sender til mottaker. Men allerede i det første brevet, til prinsesse Martha og hennes finger, røper Jagland en annet motiv.

Isteden for å kommunisere direkte med brevmottageren bruker forfatteren eksempelet Martha for å belyse de prinsipielle problemer ved pressens personforfølgelser. På denne måten opphever Jagland noe av det private ved brevet. Og blir plutselig ikke kronprinsesse Martha, VGs redaktør eller presidenten i Den norske lægeforening. Adressaten blir det offentlige Norge.

Kombinasjonen av et personlig brev til en gitt mottager og et ønske om en bevisst offentlig debatt, er både interessant og tilforlatelig.

Men Torbjørn Jagland er ikke en hvilken som helst forfatter. Han er med stor sannsynlighet Norges neste statsminister, determinert av politiske motiver. Når han fremlegger sitt hovedbudskap, at pressens tabloidisering og politikerforfølgelser undergraver demokratiet, sitter han i glasshus.

Jaglands motiver bak å dempe pressen hunger må med rette mistenkeliggøres. Sammenblandingen mellom et maktmenneskes åpenbare styringslyst og dennes forsøk på en åpen og fordomsfri tankeutveksling med offentligheten er svært problematisk. Her bedriver Lier-ideologen dobbeltkommuniasjon.

Det siste nivå i Jaglands bok er hans eventuelle beskjed til eget parti. Boken i seg selv er et signal om at menneskene i maktens indre sirkler også har et ansvar for å bedre den offentlige dialogen. I brevsamlingen retter riktignok Jagland sin kritikk mot mediene. Men hvis hans skal tilregnes noen troverdighet, må han også mene at politikerne selv kan bidra til å snu den politi og tjuv-mentalitet som idag råder mellom journalister og politikere.

La oss anta at Jagland faktisk ønsker at Arbeiderpartiet skal lette mer på maktsløret. Hans bok er forsåvidt et forsøk på det, på tross av alle sine implikasjoner. Men Ap-lederens uforbeholdne hyllest av Haakon Lie i brevet den gamle kjempen, vitner om alt annet enn et oppgjør meg med de lukkede roms logikk.

La oss likevel anta at Hr. Jagland, på tross av å forsvare gamle synder, faktisk ønsker et nytt klima i norsk offentlighet. I forordet til «Jagland Brev» gir han klar beskjed om at han akter å fortsette sin brevskriving. Denne metodikken er åpenbart annerledes enn Brundtlands. Jaglands visjonære tale er en nyvinning i forhold til statsministerens regime.

Spørsmålet er og blir om denne brevskrivingen i praksis vil bli noe annet enn et alibi for å fortsette den maktarrogante linje som Ap har langt seg på. Jaglands brev til Knut Eldjarn, president i Den norske lægeforening, er særlig interessant i så henseende.

Tidens tegn går så definitivt i retning av en aksept for naturmedisin, homøopati, akupunktur og annen alternativ behandling. I dette kapittelet kommer Jagland inn på at han selv har blir frisk ved akupunktur. Han blir personlig. Troverdigheten øker. Hvis bakgrunnen for at han skriver dette er taktikkeri og stemmefiske, blir saken meget stygg. Hvis det derimot er en ærlig overbevisning han kommer med, er det på mange måter et tankemessig fremskritt fra en så fremstående politiker.

Jaglands dilemma blir nettopp dette: at han med rette kan oppfattes som en ullen maktmisbruker, særlig på grunn av Aps tradisjon, men på det annen side kan han også være en redelig mann – med en misjon. Et reelt ønske om norsk perestrojka.

Boken hans er muligvis et forsøk på å profilere seg som en ærlig, engasjert og visjonær politiker. Den lett programmatiske tonen undergraver i noen grad dette anliggende. Men det betyr ikke med nødvendighet at Torbjørn Jagland er ute i et tvilsomt ærend.

Bedre enn de fleste bør likevel Ap-ideologen vite at det er det realpolitiske skisma som råder i hans parti. Og med hånden på hjertet må Jagland innrømme at hans fremtidige overtagelse av det varmsittede statsministersete, passer ham godt. Han kan leve på Brundtlands tyngde i mange år etter at dronningen har abdisert.

Jaglands fremtidige regime vil med sannsynlighet benytte seg av den hevdvunne og privilegerte posisjon som DNA har i norsk offentlighet. I praksis kan han selv kunne velge hvor utadvendt og åpen han vil bli.

Kanskje vil vår kommende statsminister la seg avbilde i Yoga-stillig i en pause mellom to regjeringsmøter. Samtidig vil han kanskje legge ut om sjelens helse, nye visjoner og et brevprosjekt til julenissen. Men når dørene lukkes vil nok den gode gamle kne-og-tå-politikken dukke opp. Dem velprøvde skolemedisinen vil være god å ha når Dr. Gro har forsvunnet opp i skyene. Det er helse i hvert ozonhull. God tur hjem!

AV

Annonse