Annonse
04:00 - 06. oktober 1995

Romfartens svarte hull

Annonse

“International Austronautical Federation (IAF) holder sin kongress i Oslo i disse dager. IAF kongressen er romfartens svar på OL og det kan virke rart at Norge står som arrangør. Men Norge er faktisk en av verden største romnasjoner, bare ett land i verden bruker mer penger per innbygger enn oss på romfart. Vi er altså mer Homo Cosmicus enn de fleste aner. Romfart blir forsatt sett på som det ypperste innen teknologi og selv de tradisjonelt teknologifiendtlige fascineres av virksomheten. Hver oppskytning av en romferge blir kommentert på Dagsnytt, og hvis et norsk firma får kontrakt med NASA blir oppslagene i pressen store. Andøya Rocket Range er blitt et eksotisk sted med sin hvalsafari mellom oppskytningene. Spenningsfilmen om den problemfylte Apollo 13 ferden med Tom Hanks i hovedrollen gjør kolossal suksess i USA, selv om alle vet at ferden endte godt, og at spenningselementet derfor ikke er det store. Det som i den kalde krigen blant annet ble brukt i propagandaøyemed, har fortsatt en bred appell fem år etter murens fall. Det er viktig for romfarten at den får mye og positiv omtale, fordi dette legitimerer den økonomiske støtten, nytteverdien og «spin-off» effekten til andre virksomheter, -bortsett fra telekommunikasjon - er marginal og romfart er og blir ekstremt kostbart. Apollo programmet alene kostet 200 milliarder kroner på 60-tallet. Interessant er også at man bruker astronauter i stedet for roboter og automatikk. Det ville ha vært mye billigere med en fullstendig automtaisering av romferdene: Brueken av meneekr er moiotvert ut fra helt andre forhold. Hvem ville ha vært interessert i astronautløs romfart? Astronautene representerer de siste oppdagelsesreisende og Laikas tid er definitvt forbi. Romfart er som annen teknologi både en byrde og en velsignelse, men til forskjell fra annen teknologi er det her en total konsentrasjon rundt de positive aspektene, de negative konsekvensene ved virksomheten står fullstendig i skyggen. Nedbrytning av ozonlaget er et problem for liv på jorden og det er ikke vanskelig å forestille seg at ved en oppskytning blir det mye eksos og forurensning. Men omfanget av forurensningen og utslippspunktene er vesentlig. Bortsett fra de rent lokale forurensningene ved oppskytningsfeltet er det spesielt ozonen i stratosfæren som blir utsatt fordi klor-komponenter ødelegger ozon. Ved hver oppskytning av romfergen spyles 100 tonn ren saltsyre (hydrogenklorid) ut der oppe og russiske forskere mener at innen 2005 vil 10% av ozonlaget bli ødelagt på grunn av dette. Amerikanske forskere forsvarer sin virksomhet med å si at det nok ligger mellom 0.2 og 0.6 % og at det er ubetydelig sammenlignet med annen industri (KFK utslipp). Uansett er usikkerheten i stor, sannheten ligger kanskje midt i mellom. Enkelte satellitter har atomdrevne energikilder. I dag er det over 1200 kg ren uran og plutonium som svever i bane over oss. Uten sammenligning for øvrig brukes det 6-8 kg plutonium i en atombombe. Seks ganger har en satellitt falt ukontrollert ned og etterlatt striper av radioaktivitet i atmosfæren. Fortsatt sendes det opp slike satellitter og ut fra logikken «what goes up, must come down» har miljøbevegelsen prøvd å sette en stopper for dette uten å lykkes. Romfartsorganisasjonene svar er at de utbrukte satellitter blir plassert i lagringsbaner rundt jorden inntil enten ny teknologi løser problemet eller det radioaktive materialet blir oppbrukt. Men ned kommer de til slutt og nedbrytningstiden for uran er som kjent svært lang. Et tredje miljøproblem er utenom atmosfærisk søppel, også kalt debris. Menneskelig aktivitet i rommet gjør at brukte og ødelagte satellitter og raketter, gamle beskyttelsesskjold etc. forblir i bane inntil de faller ned i og brenner opp i atmosfæren. En satellitt kan faktisk gå i stykker etter en kollisjon med et malingsflak pga massefarten til malingflaket. Forskere snakker om en teoretisk metningsverdi for debris tetthet i hver bane rundt jorden. Ved overskridelse av denne verdien antar man at kollisjon med en satellitt er meget sannsynlig, noe som igjen vil øke mengden av debris og sette igang en kjedereaksjon med andre satellitter i banen. Testing av anti-satellitt våpen (altså våpen som smadrer satellitter) gjør ikke denne saken enklere. På enkelte baner er denne metningsgrensen allerede nådd. I ytterste konsekvens fører dette til at fremtidig romvirksomhet blir problematisk og verdensrommet blir vanskelig å benytte. Vi blir dømt til isolasjon på jorden, og skrekken for den kosmiske ensomhet som Bernhard Russel snakker om kan bli fullbyrdet. Hva gjøres så? Miljøsatellittene blir trukket frem som det gode alibi, og i det minste kan de dokumentere sin egen forurensning. FN etablerte allerede i 1967 «Outer Space Treaty» hvor det fremgår i artikkel IX at land skal «avoid adverse changes to the environment of the earth» som en følge av sin romvirksomhet, men det er ikke vanskelig å erkjenne at dette ikke har vært tilstrekkelig. Det finnes forskere som arbeider med problemstillingene, men oppmerksomheten i offentligheten har likevel vært liten. Det er derfor på tide at disse aspektene blir satt på agendaen når Norge nå både er vertsland for IAF kongressen, ser på seg selv som «ledende» miljønasjon og på toppen av det hele vurderer å bygge en rakettoppskytingsbase på Svalbard.

Billedtekst: Richard Nixon var president under den første månelandingen og uttalte: «Vi kom i fred fra menneskeheten.»

Lars F. Moe er sivilingeniør og arbeider med sikkerhet og miljø. Har tidligere arbeidet i ESA (European Space Agency).”

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse