Mennesket og landskapet

Noen mer generell tittel enn «Man in the Landscape» kunne man knapt ønske seg, intet videre tema, og forfatteren forsøker da også å gå grundig til verks. Hva han egentlig søker å forklare blir tydelig først etter hvert. Han innleder med en utførlig beskrivelse av menneskets øye, som oppstod en gang i havet, særdeles forskjellig fra de øynene som lot seg utvikle i luften, slik man finner dem hos fluer, tordivler, insekter generelt, med fasetter seende samtidig over alt.

Pattedyret står opp av havet en eller annen gang, og fra denne oppstandelse på landjorden oppstår det etter hvert kultur. Hva flueøyet kunne ha gjort for kulturen forteller ikke Shepard noe om, for man har jo ingen empiri, og i sin fremstilling overdynger han leseren med såkalte facts. Å finne linjen fra menneskets utsøkte øyestruktur til det han beskriver i kapitlet «Variasjoner over hat til naturen» blir den observante lesers oppgave, for i dette bombardement av teoribrokker fra religionshistorie, biologi, litteraturvitenskap og kulturhistorie generelt blir den samlende idé for hans fremstilling, utover nettopp å si absolutt alt om mennesket i landskapet, vanskelig å få øye på.

Man sier stadig at en fremstilling, om den skal være akademisk holdbar, ikke skal være tendensiøs. Den skal ikke legge være lidenskapelig tolkende med utgangspunkt i et bestemt perspektiv, det være seg marxistisk eller buddhistisk, mannefiendtlig eller anarkistisk mistroisk til makten. Samtidig blir en ren oppdynging av enkeltheter som kan konnoteres til et studieområde med på å rive hele objektet for fremstillingen i biter.