Annonse
04:00 - 02. juni 1995

«Så ender mennesket»

Annonse

G”Gottfried Benn: var oppløsningsfasens siste representant. Den unge tyske poetgenerasjonens skrevne ord rundt 1910 ville i første rekke ta avstand fra naturalismen. Denne såkalte estetiske revolusjonen spiste ikke sine barn men sine fedre, sine forløpere som ikke lenge før dem ble selv betraktet som ytterliggående «avantgardister». Den idealistiske troen på åndens kraft å evne til å forandre var et av motivene som inspirerte den unge generasjonen rundt 1910 til å ta opp kampen mot naturalismens determinisme. Datidens litterære topografi kjennetegnes av den antideterministiske spiritualisme og samtidig av en ikke mimetisk poetikk. Rimbauds nye metaforikk, Nietzsches stilistiske ekstaser og det stygges (uskjønnes) estetikk (som ikke preget utelukkende naturalismens kunst), var med på å influere den nye generasjonen. Benns, van Hoddis’ og Lichtensteins (tidsskriftene «Der Sturm» og «Die Aktion») mørke grotesker og sarkasmer er et innlysende eksempel på den nye lyrikken rundt 1910. Hva er ekspresjonisme? Dette spørsmålet prøvde Gottfried Benn, en av den unge diktergenerasjonens viktigste protagonister, å besvare på sine gamle dager, i forordet til antologien «Lyrikk des Expressionismus», som utkom på 50 tallet. Den patetiske troen på poesiens makt i begynnelsen av dette århundre fantes overalt hvor man ville ta oppgjør med både tradisjonen og den akademiske rutinen. I Marinettis Manifesto tecnico della letteratura futurista, (1912) står det: «Man sier til oss: deres litteratur blir ikke vakker! Riktig! Heldigvis! Vi skal tvertimot bruke all de brutale lydene, alle skrikets utrykksformer fra det mektige livet rundt oss. LA OSS MODIG INNFØRE I LITTERATUREN DET STYGGE OG LA OSS TA KNEKKEN PÅ ALT SOM ER DET FEIRENDE…». Det var især den tyske ekspresjonismen som fremhevet «skriket». Som Johannes R. Bechers dikt «Mein Schrei» og Rudolf Leonhards utsagn «La oss vise frem våre sår og la oss ikke dempe ned våre skrik…» eller Kurt Pinthus ord som utrykte hans overbevisning: «Mennesket skriker ikke for skrikenes skyld, men for å be både seg selv og sine nærmeste om hjelp.» Skrik som protest, som et rent og uhemmet utrykk, som appell alt dette gjenspeiler ekspresjonismens estetikks spektrum. «KÖTT

Skrik: Du ditt fula tarvliga småborgarlik,

luta dig inte mot min sarkofag, va!

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.