Annonse
04:00 - 01. juni 1995

Kortslutning av Cyperspace (12.mai)

Annonse

Våren 1991 var jeg på en datakonferanse i Barcelona, og en kveld ble jeg

tatt med av noen lokale venner på teater. Godt utenfor sentrum, i lokalet

til en nedlagt fabrikk i bydelen Hospitalet, ble vi ledet inn i en svær

hall. Det første jeg la merke til var to sykebiler fra Røde Kors, et par

bårer og 8-10 hjelpemannskaper som sto klare til innsats. Publikum ble

samlet stående under en svær konstruksjon som hang høyt oppe i taket, som

mest av alt lignet på et slags samlebånd i et slakteri. Da forestillingen

startet ble alt lys slått av, musikk på full styrke satt i gang, og nakne

skuespillere i svære vannfylte poser ble ført ut over samlebåndet, hengende

i taket. Radiobil-liknenede kjøretøyer kjørte slalom blant publikum, med

lyskastere virrende til alle kanter.Dette var begynnelsen på teaterstykket NOUN av den katalanske fri-gruppa La

Fura dels Baus. Den er kjent for å skape ekstremt fysisk teater, med

markant bruk av teknologi. Til denne forestillingen var det

spesialkonstruert en rekke datastyrte hydrauliske apparater. Oppsetningene

er ofte farlige (mest for skuespillerne)-derfor sykebilene. Skuespillerne

hang nakne fra taket, ble oversprutet med vann, og gjorde en rekke andre

dristige øvelser. Selv slapp jeg unna med litt kruttslam på skjorta fra

fyrverkeri som ble avfyrt under avslutningen. Stykket handlet, såvidt jeg

kunne skjønne, bl.a. om teknifiseringen av fødsel og helsestell, og om

utsortering av mennesker.Jeg var derfor forundret men også positivt overrasket over at det nettopp

var La Fura dels Baus som hadde fått ansvaret for en viktig del av

åpningsseremonien av OL i Barcelona året etter-et 20-minutters stykke om

Middelhavets historie med store masseopptrinn, og igjen innovativ bruk av

teknologi bl.a. gjennom en svær metallboks som forvandlet seg til et

seilskip uten på arenaen. Ikke fullt så provoserende denne gang, men

dristig og fint - ikke minst av dem som hadde gitt dem oppgaven!Nå har en av skuespillerne fra La Fura skapt sitt eget en-manns

teater-igjen med sterke utfordringer til vårt forhold til teknologi.

Marcelli Antunez tar datateknologi som er laget for å manipulere modeller,

gir teknologien til publikum, og kobler hydraulisk utstyr på seg selv.

Forestillingen tilbyr publikum muligheter til å påføre ham både smerte og

nytelse: Han har kroker festet i kroppsåpninger slik at f.eks. munnen kan

åpnes og nesen bøyes, det finnes utstyr som kan påføre ham slag, og annet

utstyr som kan gi mer behagelige opplevelser. Publikum kan velge hvilken

kroppsdel de vil manipulere, og hvilke grenser de selv vil sette for sin

påvirkning.Noen reagerer med frykt og avsky og slår av maskinene, andre prøver seg

fram med glede og undring. Utfordringen ligger for det første i det etiske

dilemma som reises for publikum under selve forestillingen. Publikums egne

fø|lelser og empati utfordres gjennom påvirkningen av et menneske som er

tilstede-distansen systemene skaper blir borte og kontrollen blir

tydeliggjort. Ved å koble den fysiske virkeligheten på verktøyene, påpeker

han også at leken i Cyberspace og VR med roller, modeller og menneskelig

identitet, berører aspekter som får et helt annet perspektiv når leken

kortsluttes.

Annonse