Annonse
04:00 - 02. juni 1995

Den kalde krigens tapere

Annonse

Kommunistenes comeback i Øst-Europa har ikke stanset det markedsliberalistiske regnet i regionen. Tvert i mot er reformtiltakene intensivert, med tiltagende fattigdom som resultat.

Til skjensel for de som utstedte politiske nekrologer etter Berlinmurens fall i 1989, befinner Øst Europas tidligere kommunister seg i kjente omgivelser – ved makten.

Trenden startet i Litauen da det fornyede kommunistpartiet, Litauens Demokratiske Arbeiderparti (LDAP), ble bragt tilbake i posisjon høsten 1992. Polske velgere fulgte opp i september 1993 og valgte et parlament dominert av tidligere kommunister og deres sedvanlig allierte i Bondepartiet. Ungarns ledere fra Sovjet epoken kaller seg nå sosialister og ble valgt inn i regjeringskontorene for ett år siden. Også i land som Hviterussland, Ukraina og Bulgaria – har gamle kommunister vendt tilbake, og overalt ellers i Øst Europa utgjør reformerte kommunistpartier en sterk opposisjon. Selv i Estland – det markedsliberale glansbildet i post-sovjetisk Europa – stemte folket nå nylig mot forserte reformer, og sendte en broget sentru,-bonde-koalisjon seirende ut av parlamentsvalget – med forhenværende kommunist Arnold Ruutel i spissen.

Kommunistenes come back i Litauen, Polen og Ungarn ble bare i liten grad fanget opp i vestlig kommentarstoff, og valgskredene overrasket de fleste observatører. Alle tre landene har en bitter og tidvis blodig historie fylt med folkelig motstand mot det sovjetiske hegemoniet. Litauen var fanebæreren i sovjetrepublikkenes kamp for nasjonal selvstendighet og løsrivelse fra Sovjetunionen. Polen og Ungarn ledet an på Øst Europas vei til demokrati i 1989 og er hyllet som regionens «bestigere» for deres nærmest fra en dag til den annen – sjokk terapeutiske overgang fra plan til markedsøkonomi. Kommunistenes tilbakevending til makten i valg – bare noen få år etter at de var kastet gjennom demokratiske revolusjoner i hele regionen – sto ikke i noens manus.

Felles trekk

Ved nærmere ettersyn øynes imidlertid brede kulturelle, historiske og økonomiske trekk disse landene har felles og som bidrar til å forklare valgsuksessen til «Den nye venstresiden”: Katolisisme, etnisk homogenitet og en bardus økonomisk dyrtid etter at den første euforien over kommunismens fall hadde lagt seg, da mange trodde demokratiet var ensbetydende med rask og allmenn vekst i levestandarden. Med lovnader om å stille smerten fra økonomisk sjokkbehandling, gjennom å sakke av på markedsreformene og gjenoppbygge det frynsete sosiale sikkerhetsnettet, ble dagens regjeringer i Vilnius, Warszawa og Budapest tvunget til makten fra sosialdemokratiske plattformer.

I hvert av landene ble sosialistenes valgseier tolket som begynnelsen på slutten på markedsreformene, men bekymringen har vist seg, mildt sagt, ubegrunnet. I stedet for å tøyle de økonomiske endringene har regjeringene i alle tre landene videreført – endog akselerert – markedsreformene igangsatt av deres forgjengere. Enhver forestilling om noen «tredje vei», mellom sosialisme av sovjetisk type og liberalistisk kapitalisme, er forkastet i utgangspunktet.

Den thatcheristiske politikken til Øst Europas nye sosialistpartier avdekker «den usynlige hånd», hvis gester er anvist av internasjonale finansinstitusjoner (IFA) som Verdensbanken og Pengefondet (IMF). Som den uavhengige amerikanske journalisten Alexander Cockburn skrev – her virker «den enkle desperasjonens tvang». Omtåket av det gamle systemets kollaps har regjeringene i Øst Europa vendt seg mot Vesten for veiledning, hjelp, kreditt og investeringer. Men den eneste måten å kvalifisere for sårt tiltrengte lån på, er å imøtekomme kravene satt av IFA’ene og anlegge som mal en radikal markedsmodell, utviklet i elfenbenstårnene ved amerikanske universiteter og aldri før prøvd ut i den virkelige verden. Dette passer dårlig for fattige i Litauen, Polen og Ungarn, som slett ikke valgte thatcherisme da de stemte på sine sosialistpartier.

Reaksjon mot den katolske kirken

Venstresidens tilbakekomst i Polen, Ungarn og Litauen skriver seg delvis fra en folkelig reaksjon på den tiltagende innflytelsen den katolske kirken øver på statens sekulære anliggende, en trend som er merkbar i hele regionen. Dette er særlig tilfelle i Polen, det eneste landet i Øst Europa der religiøs praktisering var åpenlys og utbredt under kommunismen. Etter å ha sett kirken som et talerør for protest mot landets korrupte kommunistregime, er misnøyen nå stor hos mange polske kirkegjengere ettersom kirken etter 1989 stadig har flekset sine politiske muskler. «Vi pleide å gå i kirken fordi kommunistene forbød det, men nå er det kirken som forteller oss hva vi skal og bør», sa en av mine polske venner til meg for tre år siden, da jeg bodde i Warszawa. Og polakker har en inngrodd motvilje mot autoriteter.

Da den første Solidaritet regjeringen bøyde av for kirkelig press og gjeninnførte religionsundervisning i skolen i 1990, utløste den en bølge av anti klerikal protest. I mars 1993 vedtok sentrum høyre koalisjonen i Sejm en anti abort lov som provoserte ytterligere, inkludert mange som støttet regjeringens markedsøkonomiske politikk. Ved valget i september 1993, i følge en valgdagsundersøkelse, stemte 17 prosent av gruppen ‘forretningsdrivende’ på de tidligere kommunistene en klar indikasjon på at deler av det fremvoksende næringslivet motsatte seg høyresidens sosialpolitikk og antok (korrekt, skulle det vise seg) at venstresiden ville forlate sine populistiske løfter til de fattige.

«Ingen offisielt syn på abort”

Også i Litauen kom den tidligere konservative regjeringen til å skake opp sine velgere da den vurderte restriksjoner i abortlovgivningen (i et land der abort er prevensjonsmiddel…). Imidlertid synes nå de konservative å ha sett skriften på veggen og har nylig veket tilbake for dette følelsesladede og splittende tema. «Vi har ikke noe offisielt syn på abort nå», ble jeg nylig forsikret under et intervju med en rådgiver for Litauens Konservative Parti.

Den katolske faktor i denne ligningen er likevel mer kompleks enn øyensynlig. Mange troende katolikker i Litauen, Polen og Ungarn gikk god for høyresidens moraliserende tone i sosiale spørsmål, men ikke for dens økonomiske politikk. Ikke dermed sagt at alle stemte på de omdøpte kommunistpartiene, men også stemmegivning til andre venstrepartier hjalp de tidligere kommunistene til makten. Deler av katolsk sosial lære er eksplisitt anti kapitalistisk. Pave Johannes Paul II’s Encyclicus om Arbeid fra 1981, for eksempel slår fast at «Det menneskelige individ er overordnet de konkrete ting og arbeid står over kapital», og i tillegg at «retten til privat eiendom er underlagt retten til felles benyttelse – det vil si det faktum at goder er ment for alle». Samme sted erklæres det at enkelte produksjonsmidler bør sosialiseres ved «en forening av arbeid og eierskap til kapital» og ved å åpne forarbeidernes deltagelse i bedriftenes ledelse og profittfordeling. (At forfatteren av dette Encyclicus er en av deres egne, er et poeng få polakker har unnlatt å merke seg).

Stefania Szlek Miller, en kanadisk statsviter og spesialist på kirkens rolle i Øst-Europa, påpeker følgende: «En slik religionsbasert forestilling om samfunn søker ikke bare å dempe effekten av kapitalisme, men også å underordne kapitalismen åndelige verdier og sosial rettferd. Den vektlegger kommunitaristiske verdier fremfor individets interesser og setter arbeid over kapital». Gjengitt hver søndag i seremoniell form over hele Øst Europa, har dette budskapet klar appell, særlig blant eldre pensjonister og landsens bondebefolkning.

Nasjonalismens appell begrenset

Valgsuksessen til venstresiden i Polen, Ungarn og Litauen kan også delvis forklares på bakgrunn av landenes etnisk homogene befolkning. Litauen er 80 prosent litauisk, Ungarn er minst 92 prosent ungarsk og Polen med sine 97 prosent polakker har den mest ensartede befolkningen i Øst Europa.

Dette forhold har begrenset nasjonalismens appell, og da særlig den gjerne etnisk baserte øst europeiske varianten, som ofte har gitt seg spesielt stygge utslag (jfr. tidligere Jugoslavia). Til forskjell fra for eksempel Latvia, der russisktalende utgjør mer enn 45 prosent av befolkningen, er det ingen betydelig «intern fiende» nasjonal sjåvinistene kan angripe i Polen, Ungarn og Litauen. Imidlertid er det store polske og ungarske minoritetsgrupper i nabolandene til Polen og Ungarn (polakker i Litauen og Hviterussland, Ungarer i Slovakia og Romania). Disse minoritetenes skjebne, dog ofte overdrevet, gir nasjonalistene hjemme i Polen og Ungarn noe å slå seg for brystet over. Anti semittismen har også reist sitt uhyrlige hode i alle tre landene, men uten store minoritetsgrupper innenfor statsgrensene har nasjonalistene hatt problemer med å få omsetning for sitt budskap hos et større publikum.

Jeg mener ikke her å antyde at nasjonalisme er en ubetydelig politisk kraft i disse statene. Vitterlig var folkebevegelsene som veltet ettparti regimene i alle tre landene delvis inspirert av nasjonalistiske aspirasjoner. Men nå, da fremmedeundertrykkere er kastet ut og målet om den etniske stat er realisert, har de fleste litauere, polakker og ungarer vendt oppmerksomheten mot sine daglig presserende bekymringer av økonomisk art. Mer enn noe annet kan venstresidens valgseiere og økende popularitet over hele regionen forklares med det uventede økonomiske strev – og venstresidens brutte valgløfter til de fattige har bare næret misnøyens spirer.

«Alt annet er tøv”

Da LDAP vant valgene i Litauen i oktober 1992 lå landet nede for telling etter sammenbruddet av handelsforbindelsene med Sovjet blokken. Russland gjorde krav

gjeldende om markedspris for drivstoff og betaling i hard valuta. Inflasjonen var skyhøy og varme og varmtvannsforsyningen rasjonert. Slike forhold var sjokkartede for mange litauere, som hadde trodd at nasjonens frigjøring fra sovjetstyret ville

medføre rask økning i levestandarden.

Straks etter valget frafalt LDAP regjeringen løftet om gjøre overgangen til markedsøkonomi mykere. «Der er ingen tredje vei mellom kapitalisme og sosialisme det er ikke noe alternativ til en fri markedsøkonomi», hevdet statsminister Adolfas Slezevicius på en pressekonferanse i Vilnius i vår, og la til:”Alt annet er tøv!» – underlig tale for lederen av et arbeiderparti, vil man kunne mene. Uttalelsen får gjenklang hos Litauens president, Algirdas Brazauskas, som under et intervju med meg i fjor understreket nødvendigheten av «å gå fort frem og omforme vår økonomi etter markedsprinsipper» .

Siden partiet inntok regjeringskontorene har LDAP føyelig etterfulgt de strenge påleggene og programmet for ‘strukturell justering’ (SAP) som IMF og andre IFAer har fremlagt. I tråd med IMFs standardmodell, opprinnelig utarbeidet for utviklingsland under gjeldskrisen på 80 tallet, har Litauen liberalisert handel og prisfastsettelse; iverksatt en streng pengepolitikk for å minke pengemengden og betvinge inflasjonen; kuttet subsidiene til statsbedrifter og lansert et program for massiv privatisering. På papiret, i det minste, har denne politikken avstedkommet imponerende resultater. Årlig inflasjon er nede i 50 prosent, fra 1200 prosent i 1992. Den restriktive pengepolitikken har gjort det mulig for Litauen å unnslippe rubel sonen og innføre egen valuta, som inngir tillit etter å ha stabilisert seg på fire til en amerikansk dollar. Og, butikker i privat eie har sprunget som sopp etter markedsliberalt regn.

Forrådt

En høy sosial pris er imidlertid betalt for denne innstrammingspakken. Landets BNP ble halvert mellom 1992 og 1994, og reallønnen falt i samme takt. En

gjennomsnittlig månedslønn i Litauen er nå offisielt på ca. 700 kroner. Relativt få litauere kan ta seg råd til å kjøpe de dyre vestlige varene som har erstattet lokale produkter på private butikkhyller.

Fallet i realinntekten har rammet pensjonister og arbeidsledige hardest – to grupper som støttet LDAP ved urnene og som nå føler seg forrådt av partiets thatcheristiske syn på deres skjebne. Gjennomsnittlig månedlig pensjon var såvidt i overkant av 170 kroner. ved slutten av 1994 og trygden for arbeidsledige er bare halvparten av en pensjon. Var det ikke for de tallrike kjøkkenhager utover landsbygdene i denne historisk sett agrare nasjonen, ville mange familier, både på landsbygdene og i byene, ha vanskelig for å få endene til å møtes.

Arbeidsledigheten er riktignok forblitt relativ lav, men bare på grunn av fallet i reallønn og inntekt. Offisielt er nå fire prosent av arbeidsstyrken uten sysselsetting, et tall som ikke inkluderer titusener av mennesker som er oppsagt under eufemismen «ubetalt ferie». Ettersom Litauen tar fatt på neste fase i sin ‘strukturelle tilpasning’ – massiv industriell restrukturering, større kutt i statlige subsidier og akselerert privatisering – er en rask økning i antall arbeidsledige uunngåelig, med den ytterligere sosiale spenningsom derav følger.

Den litauiske regjeringen og IMF (synonymer, for enkelte kritikere) er kommet under sterkt press for denne politikken. Pensjonistene og den konservative opposisjonen retter tungtskyts mot IMF, og bringer til torgs beskyldninger om at «IMF har trådd uetisk inn en suveren stats politiske anliggende og beter seg i det hele tatt skandaløst.» Det er betegnende for den rådende misnøyen i Litauen at de konservative, som initierte første runde med radikale markedsreformer, anser det for mulig å score politiske poeng på å kritisere IMF og demoniserer institusjonen som en agent for utenlands dominans. Likevel lyder de konservatives retorikk hul og smaker beskt av politisk opportunisme. Dersom de selv satt ved makten er det svært lite som tyder på noe større avvik fra IMFs retningslinjer.

Kapitalisme med et umenneskelig ansikt

Som i Litauen ble også polske og ungarske velgere tilskyndet av tøffe økonomiske tider til stemme mot raske reformer. En UNICEF rapport fra 1993 om sosiale forhold Øst Europa fastslår at «Det er klare bevis for at fattigdom har økt massivt i hele regionen.» Rapporten identifiserer Polen som landet med den største relative økningen i antall fattige.

Den første regjeringen utgått av Solidaritet anla økonomisk sjokkbehandling som sin strategi fra I . januar 1990. Da ble konsumentsubsidier fjernet, lånerenten ble satt opp for å begrense kredittekspansjonen og dørene ble åpnet på vidt gap for handel med utlandet.

Disse makro økonomiske tiltakene medførte en rask nedgang i økonomisk aktivitet. FNs Human Development Report fra 1993, fastslår at «BNP minket med 12 prosent i Polen i 1990 og med 7 prosent i l991. Mellom 1990 og 1991 falt industriproduksjonen med 36 prosent og sysselsettingen med 14 prosent».

Imidlertid begynte den polske økonomien å vokse igjen i 1993. Og fortsatte i 1994, men arbeidsledigheten har steget til et landsgjennomsnitt på 20 prosent, og er enda høyere på landsbygdene og i små byer. Bøndene, som utgjør 25 prosent av arbeidsstyrken, har sett sine inntekter falle dramatisk og mange tvinges til å oppgi jorden ettersom den gjøres til gjenstand for markedskreftene.

Fattigdommen har økt også i Ungarn. UNICEF melder at prosentandelen ungarer som lever under fattigdomsgrensen er doblet mellom 1989 og 1991, fra 10,1 til 21,9 prosent. Tilsvarende tall for barn er 14,1 og 21,9 prosent, og situasjonen er forverret siden 1991. Enkelte ungarer har økt sin velstand etter kommunismens fall, men deres kostbare biler tjener til lite annet enn å påminne den jevne ungarer om sin relative fattigdom.

Tidligere kommunister i begge landene utstedte valgløfter til sine elektorater om å lindre den økonomiske smerten påført av forgjengerne, og om å innføre ‘kapitalisme med et menneskelig ansikt’. Men snarere har sosialistene foretatt seg det motsatte og innført IFA’enes kapitalisme – med et inhumant ansikt. Det første statsbudsjettet presentert av Polens ‘venstreorienterte’ regjering var strammere enn den foregående regjeringens, og i Ungarn søker det regjerende sosialistpartiet, lettere febrilsk, å berolige utenlandske investorer ved å fastholde at den ikke vil pense om reformprosessen.

Motet sviktet

I de seneste månedene er Ungarns sosialister beskyldt for å senke farten på privatiseringsprosessen. Eksempelvis ble et amerikansk selskap forhindret av regjeringen i forsøk på å kjøpe opp en kjede statseide hoteller. Men, i det store og hele har sosialistregjeringen fulgt den stramme penge og finanspolitikken initiert av dens forgjengere. Nylig ble det foretatt utskiftninger i regjeringen og løfter om å innfri valgflesket ble avgitt. Likevel sviktet motet i møte med IMF, og Ungarn har nå nettopp tatt fatt på en ny innstrammingspakke.

Velgere i Litauen, Polen og Ungarn stemte for en gradvis og mykere overgang til kapitalisme (få stemte for en tilbakevending til stalinisme). Deres ledere, støttet opp av lFAene og Vesten, har imidlertid forelagt dem at terningen er kastet: takten må holdes oppe i marsjen mot kapitalisme. Dermed fortsetter de forserte reformene, som The Economist skriver, «til tross for demokratiet, ikke på grunn av det. Dette åpner en avgrunn mellom den politikken som føres ogfolkets forventninger, som meget vel kan setter reformene eller demokratiet i fare – og muligens begge deler.”

«I enhver meningsmåling tatt opp blant folk utenfor Vesten», skriver Samuel P. Huntington, «vil IMF utvilsomt hente støtte fra finansministere og et fåtall til, men ellers høste en overveldende negativ rating fra resten, som heller vil si seg enig i Georgy Arbatovs karakteristikk av IMFs folk som ‘Neo bolsjeviker med glede av å ekspropriere andre folks penger, påtvinge politisk virksomhet udemokratisk og fremmed styre, og betvinge økonomisk frihet” ’.

IMF, som neppe nærer illusjoner om sine sjanser i en østeuropeisk popularitetskonkurranse, understreker at en avslutning av sjokkterapien nå vil bety katastrofe. Naturligvis har IFAene egne interesser å pleie i prosessen mot strukturell tilpasning – IMF og Verdensbanken driver ikke veldedighet – men de foregir å ivareta klientenes interesser. Det argumenteres på velkjent vis med at ingen velstand er å fordele før den er produsert av markedskreftene; politisk frieri, som å subsidiere vanskeligstilte foretak, vil bare bidra til å økeinflasjonen og forhindre økonomisk gjenreisning. Den økonomiske katastrofen som har herjet over de ukrainske stepper holdes stadig frem som et eksempel på hvor dyrekjøpte konsekvensene kan bli for land som forsøker halvhjertede reformer. Det må bli verre før det kan bli bedre, er devisen.

Dette ser tilforlatelig ut på papiret, men har langtfra overbevist litauerne, polakkene ungarerne om fortreffeligheten ved raske reformer – og deres skepsis er forståelig. Fem år (tre i Litauen) etter at sjokk terapien ble iverksatt er det fortsatt flere tapere enn vinnere. De fleste har ikke sett noe til de forventede materielle forbedringer, men mange har erfart en brå nedgang i sin levestandard. I nedgangstider har regjeringer i Vest Europa og Canada utløst protester hos sine folk når sosialpolitikken omformuleres og det kuttes i budsjettene. I Øst Europa er størrelsen og omfanget av slike kutt av langt større skala. Forsøket på rask overgang til markedsøkonomi i ØstEuropa gjøres endatil i land der kapitalisme og liberalt demokrati er fremmedartede størrelser i kulturell og historisk kontekst.

Den kalde krigens tapere

Historikeren John Lukacs påpeker at den tvangsmessige innføringen av kommunistiske regimer blant folkene i Øst Europa, slett ikke medførte et abrupt opphør av deres naturlige fremdrift mot liberal kapitalisme, eller sinket dem i forhold til Vesten. Tvert i mot konstaterer Lukacs at «I livene til de fleste østeuropeere er materielle forhold mindre forskjellig fra ditto i Vest Europa i dag enn for 40 50 år siden. I hvert av landene i Øst Europa var majoriteten avbefolkningen da bønder, mens det i dag (med et mulig unntak for Albania) bare er minoriteter som sysselsetter seg ved landbruk. Over hele Øst Europa eier folk i dag egne biler, kjøleskap og TVer, og gjør bruk av elektrisk energi daglig goder som for 40 50 år siden lå utenfor selv de mest begjærlige drømmer”.

Det er også viktig å merke seg at mellom verdenskrigene ble demokratiene i hvert av de østeuropeiske landene, unntatt Tsjekkoslovakia, underlagt høyreorienterte eller fascistiske ‘sterke menn’. Mellom 1930 og 1975 var Portugal, Spania og Hellas ikke ulik mellomkrigstidens østeuropeiske stater – agrare, autoritære og lutfattige – inntil Den kalde krigen bragte dem inn i EU folden og fylte dem opp med unionsoverføringer. Disse landene er Den kalde krigens vinnere. Hadde Berlinmuren falt et tiår tidligere ville de neppe hatt samme glede av fellesmarkedets subsidierte privilegier.

Landene i Øst Europa er såvisst ikke blant Den kalde krigens vinnere. Etter å ha blitt omformet fra autoritære jordbrukssamfunn til totalitære industrinasjoner (til enorme menneskelige og sosiale kostnader), forventes de nå å omfavne en radikal markedsmodell og liberalt demokrati uten den subsidierte overgangen som betalte for demokratiet i Hellas ogPortugal. (Merkelig nok er det den anglo amerikanske modellen av kapitalisme som IFAene presser på regionen, til tross for at den tyske og japanske modellen er ansett som langt mer vellykket. Den skandinaviske blandingsmodellen har dessuten fortrinn som ville være attraktive i Øst Europa). Derfor er det ikke overraskende at folkene i Polen, Ungarn og Litauen – for ikke å nevne Bulgaria – har motsatt seg den foreskrevne metoden for å løse deres høyst reelle økonomiske problemer. Dersom regjeringene i disse landene fortsetter å ignorerefolkets vilje og bare dilter etter IFAene – hvor vil da folket vende seg? Vestlige byråkrater og politikere burde minne seg på at demokratiet har skjøre røtter i denne regionen.

Annonse