Annonse
04:00 - 05. mai 1995

Mot konflikt i Burundi

Annonse

Rwanda (Morgenbladet): I Rwanda avløser den ene voldseksplosjonen den andre. I nabolandet Burundi derimot, gjennomsyret av århundrelangt hat, er et helt folk sakte ved å ta livet av seg selv. Motsetningsforholdet mellom regjering og hær kan føre til eksplosjon i nær fremtid.

Den 6. april i fjor kom meldingen om at det rwandesiske presidentflyet hadde blitt skutt ned. Meldingen sendte hatbølger gjennom befolkningen og markerte starten på folkemordet i Rwanda. En halv million mennesker mistet livet. Men det var to presidenter ombord i flyet; også den burundiske presidenten Cyprien Nytaryamia ble drept. Verden så imidlertid ikke en tilsvarende reaksjon på nedskytingen i Burundi – som i Rwanda. Det skyltes en borgerkrigliknende stillingskrig som allerede hadde pågått en tid før presidentattentatet – forøvrig det andre i rekken på under et halvt år; da ble forgjengeren drept i et kuppforsøk. I urolighetene som fulgte ble hundre tusen drept. Allerede på dette tidspunkt var landet så overveldet av vold at mange fryktet å forlate hjemmene sine. En rekke militsgrupper på begge sider holdt hverandre i sjakk, slik at en full-skala krig etter rwandesisk mønster skulle bryte ut. Denne gjensidige terrorbalansen er fremdeles status quo i Burundi.

Hærens opprør

Mens det i nabolandet var to grupper som hadde kjempet om makten, har statsapparatet i Burundi smuldret opp for lenge siden. Hæren, som er tutsi-kontrollert, anser seg ikke seg selv som underlagt den hutu-dominerte regjeringen. På samme tid beholder regjeringen kontrollen med embedsverket, så ingen av sidene klarer å velte den andre. I dette miljøet får militsgrupper stort spillerom. De kan hente støtte fra skremte innbyggere som føler at staten yter dem en utilstrekkelig beskyttelse, og fra regjering og hær i deres evige maktkamp. Imens lider folket – bare siden frigjøringen har hundretusener av sivilister blitt drept. Det er de som kommer i mellom når etno-fascister på begge sider skal vise styrke. Et apartheid-liknende system har lenge vært gjeldende i Burundi, og det synes heller ikke å herske noen uenighet om systemet. Konflikten i landet dreier seg om hvilken gruppe som skal være paria og hvem herrer. Etter århundrer med et brutalt føydalt system, der hutuene var undersåtter, uten å bli kreditert med menneskelige egenskaper, ble de holdt langt unna makten i landet. Det fortelles at hutu-majoriteten i landet var så kuet at når de periodiske utryddelsene fant sted, møtte de opp på politikontoret, vel vitende om at de ville bli henrettet. Hvis kapasiteten var sprengt den dagen, kom de tilbake neste. Så når hutuene endelig fikk sin egen motstandsbevegelse, var denne preget av et dypt hat. Målet var for mange ikke bare frigjøringen av hutuene, men også utryddelsen av tutsiene.

Nå henrettes det flere tusen i måneden. Hatets anatomi gjør at ødeleggelsene i Burundi tar lenger tid enn i Rwanda, likevel synes ikke fremtidsutsiktene å være noe lysere. De som er tilhengere av maktdeling og forsoning blir stadig færre og svakere, volden trer frem som den eneste løsningen. Store områder er blitt etnisk renset, det er ikke lenger regnet som mulig å leve fredelig sammen. Men, som i Rwanda, er ikke konflikten utelukkende av etnisk art; kyniske maktpolitikere bruker volden til å bygge opp sin maktposisjon. I dag er det ikke mindre enn tre tidligere presidenter som konkurrerer om å få gjeninnta maktens sentrum, alle med hver sin milits. For å spre frykt kaster de granater inn i markedene, og skyter mot skolebygningene. Volden er blitt det eneste gangbare politiske språket i et konvensjonelt rustningskappløp – hvor partene er kommet i en gjensidig «catch 22”-relasjon til hverandre.

-Jeg kan ikke la andre grupper ha monopol på vold, derfor oppretter jeg min egen militts, sier eks-president J.B.Bagaza. Han var selv kjent som presidenten som vektla etnisk forsoning, men han vet at han må følge med i tiden for ikke å bli satt på sidelinjen. Hverken hæren eller regjeringen har mot til å oppløse disse militsene. Det ville bety en svekking av maktbalansen, og man kunne risikere at den andre siden tjente på det. Dessuten er sentralmakten altfor svak, den representerer kun den formelle makten, på landsbygda er det militsen som har makten.

Oppdeling i rene etniske stater?

Forrige helg foreslo Kenyas president Daniel arap Moi at man skulle dele Rwanda og Burundi opp i rene etniske stater, en for hutuer, og en for tutsier. Akkurat nå kan dette synes som en fornuftig løsning, all den tid gruppene viser at sameksistens er nærmest umulig. Men forslaget tar ikke tak i de dyptliggende årsakene til konflikten; mangel på jord. Landene er blant de tettest befolkede i verden, og befolkningsøkningen gjør at det blir stadig mindre jord til hver. Både hutuer og tutsier er livredde for at de skal miste jord og dermed livsgrunnlaget ved neste oppdeling. Frykten kanaliseres til de som er litt annerledes, den andre etniske gruppen. Og imens hatet bare øker i Burundi, er begge sider enige om at eneste måten ut av uføret er gjennom vold.

BT: TYR TIL VÅPEN: I Burundi holder etno-fascister freden på avstand, mens volden sprer om seg, idet stadig flere tyr til våpen for å forsvare sine interesser (FOTO: SCANFOTO)

Annonse