Annonse
04:00 - 01. januar 1995

Anmeldelse av Schaanning-antologi

Artikkelsamlingen Straff i det norske samfunn viser hvordan vårt moderne, sosialdemokratiske Norge kanskje ikke er så «fritt» som mange skal ha det til: En rekke områder er fortsatt koblet til makt- og disiplineringsmekanismer som neppe kan sies å ha demokratiske røtter.

Annonse

Denne samlingen av artikler og essays forenes i en fundamentalt kritisk holdning til det å straffe i det hele tatt, selv om (som redaktør Espen Schaaning uttrykker det i forordet:) «bidragsyterne ikke har noe felles syn på straff». Denne problematiseringen av en av våre mest fundamentale institusjoner og mest operative begreper er forfriskende og lærerik lesning. Det er altså ikke en konsolidering av en – eller flere – eksisterende oppfatninger av begrepet som ligger forfatterne på hjertet her, ei heller et forsøk på å gjøre begrepet mer entydig. Nei, det er snarere snakk om å bryte opp en eventuell konsensus og, med nennsom hånd, etablere en spørrende, kritisk holdning.

Dette motivet må gjerne beskrives som dekonstruktivt: En posisjon hvor straffbegrepets naturlighet og nøytralitet er konstituerende, avsløres som illusorisk.

Boken fremstår også som fristilt fra noe tydelig politisk-ideologisk prosjekt – en kobling mange offentlige diskurser dessverre motiveres av. Handlinger, personer og enkeltstående verker som dette er selvfølgelig alltid knyttet til maktdiskurser på en eller annen måte – likevel er det her foretatt konkrete grep fra flere av forfatterne og redaktørens hånd som, etter hva jeg kan bedømme, har til hensikt å motvirke nettopp dette. Det tydeligste eksemplet på et slikt «motgrep» er hvordan Schaaning velger å innlemme en faktisk fanges tekst i boken. Dette er – bokstavlig talt – en talende handling: det er ikke bare de autoriserende, og autoriserte, stemmene som skal få uttale seg – det er også den andre, den som er svakest stilt i strafferettsspørsmålet – fangen selv. Denne gesten er ikke bare sympatisk, og en maktkritikk i seg selv,- men det sår også spiren til en tvil om hvem som definerer hva som er straff og setter, på denne måten, i gang en kritikk av et klart skille mellom høy og lav og av innside og utside. Er det de som tradisjonelt sett har forvaltet begrepet, i kraft av å være jurister, psykologer, forfattere og idéhistorikere, som har størst utsigelseskraft,- eller er det individet som står utenfor (i dette tilfelle: også innenfor – i hvert fall fengselsveggene)? Det skal nok mye til for å reversere dette hierarkiet, jeg innser det, men hvis vi tenker lokalt, tenker «denne boken,» er jeg neimen ikke sikker. Når undertegnede leser Straff i det norske samfunnet er det nemlig fangens innlegg som berører meg mest – det er fangens innlegg som setter i sving tankene på mest håndfast vis gjennom sin konkrete henvendelse til leseren og hans samvittighet. Kanskje vi kan se en ny form for fagbok – hvor ufaglærte, men like fullt, kompetente legfolk får prøve seg? Schaaning vinner i hvert fall mitt hjerte på denne måten. Og: det er lov å håpe. Jeg kommer tilbake til fangens tekst nedenfor. Ovennevnte grep overrasker forsåvidt ikke – Schaanings maktkritiske dragning tatt i betraktning. Schaanings doktorgradsarbeid omhandlet, som kjent, Michel Foucault – kanskje den mest innflytelsesrike maktkritiker i nyere tid, som i Norge er kjent for sin bok om fengselsvesenet og psykiatrien, – og denne helningen henimot motinstitusjonelle elementer har vært tilstede hos Schaaning hele hans akademiske løpebane. En parallell dragning mot en kritisk analyse av strafferett ble jo også fremført av selvsamme forfatter i fjorårets …. Men hva dreier artiklene seg om, mer konkret? For oversiktens skyld kan det være lurt å dele dem inn i en historisk del (som danner bakgrunn for hva strafferetten slik den oppfattes i dag), en problematiserende/institusjonskritisk del (hvor straffebegrepet sees fra flere kritisk perspektiver) og, til slutt, en del som tar for seg straff innenfor en mer omfattende, samfunnsmessig ramme (spesielt kristendom og barneoppdragelse stilles i søkelyset.) Hvor skal man begynne? Forsåvidt hvorsomhelst, men det pedagogisk sett mest innbydende sted er utvilsomt Kjell Eyvind Johansens Straff som moralsk problem. I dette essayet skisserer han, klart og tydelig, konkurrerende lesninger av straff-begrepet og etablerer således det konseptuelle rammeverk for videre lesning. Fra Johansens tekst er det naturlig å ta seg videre gjennom de historisk orienterte essayene, som Erik Holiens Skafottets endelikt (om dødsstraff i Norge) eller Ragnar Hauges Populisme, politikk og straff (som undersøker hvordan strafferett smått om senn ble mer politisert i forrige århundre) eller Arne Bugge Amundsens essay om Straff og pedagogikk i den gamle skole (om hvordan den kroppslige avstraffelse gradvis ble problematisert og, etterhvert, avskaffet.) Alle disse essayene er forholdsvis velskrevne, men er dessverre noe tørre og appellerer nok mer til spesielt interesserte. Disse «nærlesningene» av straff slik den har artet seg i forskjellige former oppigjennom historien blir for denne anmelder for detaljorienterte og mangler den konseptuelle twist som gjør en samtale rundt begrepet friere og mer – jeg klarer ikke la vær å si det – kreativ. I denne sammenheng blir det Erling Sandmo ønsker å vise, nemlig hvordan høyesterett har en større makt enn mange antar i defineringen av strafferett, forkludret av et altfor vidløftig ressonement. For å illustrere sitt poeng velger han en sak hvor en Martin Martinius Larsen blir – etter Sandmos mening: urettmessig – dømt etter løsgjengerloven. Hvorfor? Fordi han var en brikke i et politisk-ideologisk prosjekt hvor målet var å komme alkoholismen til livs … Dette er viktige perspektiver på strafferett, for all del, men valg av fremstilling svekker, etter min mening, teksten betraktelig. For den som først og fremst ønsker en mer grundig tenkning rundt «straff» som begrep, slik undertegnede gjør, bør nok oppmerksomheten derfor rettes mot andre tekster i boken.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.