Annonse
04:00 - 23. desember 1994

Pressefotografier som kunst

Annonse

“Den årlige utstillingen av det beste innenfor internasjonal pressefotografi vises nå på Henie-Onstad kunstsenter. FOTO

«World Press Photo» ble skapt som et forum for hele spekteret av fotojournalistikk; alt fra krig til sport er med i denne billedkavalkaden. Her dreier det seg ikke om en eksklusiv utstilling av fotografisk kunst. Mønstringen minner faktisk om en messe-presentasjon, med provisoriske vegger, industriell belysning, og billedtekster som tar opp nesten like mye veggplass som selve bildene. Overraskende nok finnes det noen fotografier som overgår selv de vakreste kunstfotografier. Å betrake fotojournalistikk som kunst er i utgangspunktet noe uvanlig; pressefotografer er tross alt øyenvitner fremfor fotografer som skaper et motiv. De befinner seg på riktig sted på riktig tidspunkt, og skal på et øyeblikk fange inn og formidle det essensielle ved en hendelse. Visualiseringen av dette er hovedmålet, mens det rent kunstneriske gjerne er av underordnet betydning. Men når fotografen tar like mye hensyn til form og symbol som i å formidle det gripende i situasjonen, er grensen mellom kunst og journalistikk ikke fullt så definerbar. Flere av årets deltagere viser at kamp og vold ikke behøver å være de eneste symboler for pressefotografer. Larry Towell er ledende med en estetisk balanse som oppstår i alle hans reportasjer, enten det dreier seg om politisk opprør på Gaza-stripen eller hverdagslidelser blant meksikanske mennonitter. Det er snakk om å benytte seg av kunstnerisk kontroll uten at det nødvendigvis trivialiserer selve begivenheten. Foto med referanser

Det er nemlig Larry Towells svart/hvitt bilde av barn på Gaza-stripen som ble kåret til årets bilde. Kameraet hans er rettet mot en guttegjeng som sikter i luften med sine lekepistoler; her er grensen mellom barnelek og krig visket ut til det utydelige. Alvoret i denne kommentaren til barns rolle i de okkuperte områdene er formidlet på en uttrykksfull måte i et avdempet, talende billedspråk. Komposisjonen er preget av en diagonal i form av tre pistoler som bygger seg opp til bildets øverste kant. I kontrast til den fremtredende plasseringen av pistolene er barneansiktene delvis eller fullstendig skjult. Leken utfolder seg foran en graffitti-dekorert stenmur; den arabiske skriften og krigssymbolene understreker og forsterker det dagsaktuelle i temaet. Lignende kvaliteter finnes også i andre bilder fra denne serien. I et bilde av en kvinnelig deltager i «Intifadaen» er det palestinernes håpløse kamp som er det vesentlige i motivet, men det er likevel det lyriske i gjengivelsen som treffer tilskueren rett i hjerte. En tilslørt kvinne er avbildet i en forlatt gate, med armene hevet klar til å kaste en gedigen stein. Hun strekker armene opp til den øverste delen av bildet, mens føttene treffer den nederste kanten. Hun står litt på skrå, i motsatt retning av gaten som forsvinner bak henne i skarpt perspektiv. Towell har valgt det kjente temaet om palestinske steinkastere, og gått rett inn på det menneskelige i det, litt utenfor selve handlingens midtpunkt. Bildet forteller mer om den generelle fortvilelsen enn om den virkelige voldshandlingen. Igjen tar han seg tid til å komponere de estetiske elementene uten å romantisere budskapet. Towell har nok ikke bare et «øye som ser», men en klar bevissthet om fotografiets historie. Hans bilder av meksikanske mennonitter minner om amerikanske dokumentar-fotografier fra 30-tallet. Enkelheten i samtlige bilder samt vekten på form og metafor minner om Walker Evans kjente stil. Selve interessen for mennesker som arbeider med jorden, formidlet med forståelse og respekt, stammer fra «Dorothea Lange-skolen». Bildene er hverken melodramatiske eller sensasjonelle, men direkte og rørende. Ved bruk av sterke metaforer kaster Towell lys på mennonittenes tilværelse. For eksempel er symbolikken i bildet av en barnerik familie som står utenfor et lite skur av et hus på en forblåst dag i Casas Grandes (!) ganske åpenbar. Roger Hutchings’ og Ernesto Bazans svart-hvitt fotografier virker inspirert av franske mesterfotografer. Roger Hutchings’ bilde av et ungt par som danser i en forfallen bakgård minner om et Robert Doisneau bilde fra 50-tallet. Hutchings’ fotografi handler selvfølgelig først og fremst om dagliglivet i krigsherjede Sarajevo, men paret danser nok i skyggen av Doineaus forelskede parisere. På samme måte virker Ernesto Bazans fotografi av en liten cubansk jente som leker brud som en hyldest til Henri Cartier-Bresson. Her er det skapt en perfekt balanse mellom form og skygge. I likhet med Cartier-Bressons berømte bilde av spanske gutter som leker i ruiner, er det vanskelig å vite om bildet er forsiktig komponert eller tilfeldig knipset i akkurat det riktige øyeblikket. Sebastiao Salgado, den verdensberømte samtidsfotografen, har på mange måter banet veien for at pressefotografer kan utfolde seg både som kunstner og journalist. Den argentinske fotografen Claudio Herdener følger forsiktig etter i Salgados spor med bildet av en fugl druknet i olje-utslipp. Det kan godt tenkes at han ble noe påvirket av Salgados billedserie om ettervirkningen av Golfkrigen som ble presentert i New York Times Magazine i 1991. I Patagonia, Argentina drukner det utallige fugler hvert år i olje-utslipp. Denne tragiske hendelsen er formidlet av Herdener i et minimalistisk og overraskende vakkert motiv av en død fugl som flyter i olje. Fine detaljer

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.