Annonse
04:00 - 23. desember 1994

Den andre Jan Pål

Annonse

“Johannes Paul II er trofast mot sitt rykte som pave av overraskelser. Med sin bemerkelsesverdige bok bryter han de offisielle encyklikaers kommunikasjonsbarrierer – og stiller seg på terskelen til det tredje kristne årtusen uten ornat i den forutinntatte offentlighetens nådeløse lys. AV

Pavens skikkelse er av de fenomen som på grunn av den stadige eksponering i de moderne massemedier, innehar en klar profil i bevisstheten til den brede offentlighet – noe som imidlertid altfor ofte viser seg å være en klisjé med sjablonlignende konturer: Alle mener å vite hva paven står for; og de fleste vet også helt nøyaktig hva de mener om det – å gjøre seg opp en slik (for)dom synes å høre til pliktpensumet for enhver opplyst borger. Og det uavhengig av konfesjon, og vel også spesielt dersom man er tilhenger av ateistiske grunnsetninger. Enhver har sitt eget utgangspunkt for pavekritikken. Paven er tydelig klar over all denne kritikken og hans personlige bok må delvis sees som et forsøk på å rydde opp i de mest utbredte fordommene og feilslutningene. Hans beslutning om fra sin side å lette litt på kommunikasjonsblokaden, som ikke minst oppstår som følge av de apostoliske rundskrivenes rent teologisk-dogmatiske språkdrakt, og å tre inn i en personlig dialog med en provoserende utspørrer, som uttrykkelig oppfatter seg som talerør for den kritiske offentlighet, har en ny rekkevidde som i seg selv gjør boken til en tusenårforeteelse. Det synes å bringe paven sjelekvaler at hans posisjon som regel bare blir gjengitt i forvridd form, selv om det for ham her dreier seg om alt annet enn å oppnå en prinsipiell konsens med den moderne verden og den herskende tidsånd. Han synes til og med å ha vent seg til den utakknemlige rollen som den trassige motpart; det står slettes ikke så dårlig til med pavedømmet når det utløser «misnøye» og provokasjon – paven vil være «en kime til kontrovers, en utfordring», skriver han i første kapitel. « Andre steder snakker han om Pauli forbilledlige «hellige stahet». Etter at et antatt evig erkjennelsesfremskritt har kompromittert seg selv med enkle svar på tilværelsens uutgrunnelighet, har paven kanskje rett når han tror på en kvalitativ renessanse for den religiøse fromhet. Modernitetens prosjekt synes å ha strandet, det gammeldagse pavedømmet lever fremdeles og aner muligheten for en renessanse. – Må ikke slike toner få det til å gå kaldt nedover ryggen på ethvert opplyst menneske? Bare dersom man ikke erkjenner at båser som «progressiv» og «reaksjonær» er av gårsdagen: å være «umoderne» er igjen moderne; «konservativ» kan i visse tilfeller absolutt bety «progressiv». Det er en av vår tids sørgeligste misforståelser at en radikal filantropisk etikk, som forsvarer individets uomstøtelige verdi og ikke begir seg inn på kategorisering av mennesker i sosiale kampgrupper, har fått rykte på seg for å være håpløst tilbakestående. Paven viser seg faktisk fra en bokstavelig talt troverdig side i boken idet han ikke opptrer ex cathedra som vatikansk administrator av den katolske trossannhet – men snarere som from, bedende kristen: «Dersom man tenker godt etter så betyr det vesentlig mer å være kristen enn å være biskop, selv når det handler om biskopen av Roma», sier han selv. Men en aksentuert sekularisert offentlighet som finner snakk om Gud som et kompromittert relikt fra før opplysningstiden, har heller ikke noe til overs for en dypt troende pave som er mer enn den apostroferte kyniske penge-, makt- og saueforvalter; det at teologiens primat uttrykkelig gjelder for Johannes Pauls pontifikat gjør ikke hans anliggende mindre mistenkelig for mange kritikere – tvert imot: når man fornemmer en teologisk oppbygget argumentasjon inntar de fleste en intellektuell forsvarsposisjon og hører ikke lenger etter; religiøse paradigmer er i dag prinsipielt frynsete. Mange ville under visse betingelser fremdeles innrømme paven status som en mer eller mindre overreligiøs «president for en type verdensagentur for etikk, fred og miljø, som talerør og garantist for det «politisk korrekte i de konformismene som til enhver tid er på mote», skriver den italienske utgiveren Vittorio Messori i forordet; men pavens konsekvente teologiske selvforståelse og argumentasjonen som vokser ut av den, gjør paven til en vandrende skandale for mange. En parareligion med de ti bud, men uten trosbekjennelse, – en «kristelig» etikk uten internalisert katolsk troslære, – en «kristendom» uten Kristus, vil ikke paven være med på. Den teologiske språkdrakt er en tone som ikke aksepteres lenger i den intellektuelle diskurs; teologisk vokabular (som «Gud», «himmel og helvete», «oppstandelse» og «frelse») har kanskje spesielt på norsk nødvendigvis en moraliserende undertone – en lang pietistisk resepsjonshistorie for teologiske termini vanskeliggjør tilgangen til funderte filosofiske posisjoner. Det er beklagelig fordi det spesielt hos Johannes Paul blir så tydelig at teologi som ønsker å være noe mer enn en ren intuitiv følelsesreligion, først og fremst er filosofi – transendert filosofi som går utover mennesket og som så kommer tilbake til det. Johannes Paul er uten tvil den paven som er grundigst skolert i filosofien. Hans begivenhetsrike liv, som har brakt ham i direkte kontakt med vårt århundres tragiske historie (- Nazidiktatur, Holocaust, stalinisme), hans tilhørighet i teaterets verden ( – som ung mann skrev han skuespill og spilte også selv), filologien ( – hvor mange språk snakker paven?) og filosofi, hans utrettelige reisevirksomhet ( – «Den allmektige Gud er overalt, paven har allerede vært overalt» – til og med i Tromsø) burde egentlig beskytte ham fra beskyldningen om at han fra pavestolen driver en kortsiktig absolutistisk politikk. Johannes Paul er alt annet enn en sta thomist som vedvarende vifter med den evige naturrett. Paven representerer den dialogiske personalismens filosofi, og han har ingen hemninger med å kalle impulsen som denne lære har fått fra kristendomskritikeren Ludwig Feuerbach og jøden Martin Buber, ved navn. Medmennesket og Gud er Bubers «du» – og likedan ser også Johannes Paul det: «Vår tro er dypt antropologisk, grunnleggende rotfestet i sameksistensen, i Gudsfolkets broderskap, og i fellesskapet med dette evige DU. En slik sameksistens er av helt avgjørende betydning for vår jødisk-kristne tradisjon», bekjenner paven. I det hele tatt beveger han seg i boken fritt gjennom idéhistorien og viser at hans horisont ikke begrenses av Den hellige skrift. Da han i den personlige boken ikke må forfekte en doktrinær læreposisjon, utvider han den gode katolske vane med også å la den utenombibelske tradisjon komme til orde nok engang, og argumenterer selv med «hedningers» ord: bl.a. Wittgenstein, Kant, Buber, Descartes, Feuerbach, Sokrates, Buddha, Mohammed, Hegel, Husserl, Heidegger, Voltaire, Rousseau, Newton, Camus, Kafka, Dostojevski, Mahatma Gandhi og André Malraux. – De gode katolikker er ikke ubetinget i overtall der. Bare den som er dypt forankret og grunnfestet i sin tro kan vise en slik åpenhet. Pavens respektfulle kommentarer til de monoteistiske broderreligionene islam og jødedommen, men også til Afrikas animistiske naturreligioner, passer inn i bildet av den selvsikre og derfor åpne katolikk. Naturligvis siterer paven først og fremst evangeliet, konsil- og encyklikatekstene, men det lykkes ham å unngå en doktrinær læremestertone fordi han gjentatte ganger presenterer den idéhistoriske sammenheng; han refererer så ikke bare innenfor en snever bibelsk kontekst: noe som viser forfatteren i det minste som en idéhistorisk kapasitet. Av spesiell interesse for den norske leser er vel Johannes Pauls kommentarer i forbindelse med tilnærmingen til de ikke-katolske kristne, spesielt til de protestantiske kirkene: «Den katolske kirke gleder seg når de andre kristne menighetene sammen med dem forkynner evangeliet. Det er langt mer som forener oss enn som skiller oss.» Splittelser oppstår alltid der hvor man mener å ha enerett på sannheten, inrømmer paven – noe som også er et stykke pavelig selvkritikk. «Man må også forstå hvordan de troende har kunnet tolke det samme budskapet fra Kristus med forskjellige betoninger ned gjennom århundrene, i forbindelse med varierende kulturelle og politiske situasjoner. Disse forskjellig måtene å forstå og praktisere troen på Kristus på kan imidlertid i visse tilfeller også utfyllle hverandre; det er ikke gitt at den ene nødvendigvis utelukker den andre», hvormed han først og fremst tenker på de ortodokse kirkene, men også på noen kirker som er utgått av reformasjonen. Johannes Paul vet bare så altfor godt at kritikken fra den katolske augustinermunken Martin Luther på hans tid med hensyn til det korrupte pavedømmet slettes ikke var så uberettiget. Uttrykkelig nevner han den positive opplevelsen – sett fra et økumenisk ståsted – i forbindelse med besøket i Norden for fem år siden; man må for all del avdekke enheten som allerede finnes, skriver han. Manuskriptet har paven forfattet på sitt polske morsmål, som vel til tross for alle hans språkferdigheter er det som står ham nærmest. Boken som han har skrevet for hånd, bærer slik bokstavelig talt pavens intime håndskrift og er ikke – som for eksempel de offisielle apostoliske rundskrivene – formulert av andre fra den vatikanske innflytelsesfære. Verden over ventet man spent på den programmerte bestselgeren, og straks etter utgivelsen gikk man i gang med å lete etter potensielle skandaler og revolusjonærende utsagn. Man fant ikke noe særlig: «Intet nytt fra Roma» – var den skuffete kommentaren. Den som kjenner boken hans fra 1977, som sammenfatter en rekke prekener som han holdt som ikke-pave, vil overrasket kunne fastslå hvor trofast mot seg selv dette kristne mennesket og etikeren er forblitt, også etter seksten år som pave. Som etablert pave kan han riktignok i den nye boken tillate seg å være kanskje enda mer personlig, ja nesten intim. Men boken kan man vel bare få noe ut av dersom man har en ekte interesse for å bli kjent med pavens trosverden som er nært knyttet til hans personlige biografiske bakgrunn og hans idéhistoriske funderinger. Den som blir irritert allerede ved tanken på den hellige skandalen på korset, og som opplever en uutslukkelig intellektuell halsbrann ved synet av den henrettete galileer, er ikke tjent med å lese denne bekjennende boken fra et ydmykt kirkeoverhode. BT: «VIKAR FOR MESSIAS»: En totusenårig illusjon – en anakronisme i et nedsnødd kosmos – eller en klarsynt kritiker av et selvtilfreds vestlig samfunn? – I hvert fall en filosofisk kapasitet med en interessant biografi.”

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.