89 poeng? 91? Kanskje 92? Man kan jammen lure på hva som foregår i hodet på vinanmelderne når de i høyt tempo smaker seg gjennom 40, 50, ja, opp mot 100 viner i løpet av et par timer. Sjekker fargen, snurrer glasset, lukter, tar en munnfull, skyller den mellom tennene, trekker inn litt luft med vinen i munnen, skyller igjen, og så spytter ut væsken.
Det tar ofte mindre enn ett minutt. Så faller dommen. Med tilsynelatende sylskarp presisjon noteres et tall. Som får enorm betydning for vinens fremtid i det markedet anmelderen snakker til.
Det var Robert M. Parker som oppfant dagens mest utbredte poengsystem for vin. Parker er bondegutten fra Maine i USA som ble verdens mektigste anmelder. Og da uansett bransje. Han studerte jus, og oppdaget vinens verden ved en tilfeldighet i 1967 da han besøkte kjæresten som studerte ett år i Strasbourg i Alsace. Han hadde et enestående talent for å lukte og smake, og pasjonen for vin utviklet seg til et stort pedagogisk prosjekt; Parker ble ukyndige amerikanske vindrikkeres viktigste læremester.
I 1978 lanserte Parker vinguiden Wine Advocate, med et system for å hjelpe brukerne med å velge vin. Det gikk ut på å rangere viner på en skala fra 50 til 100. Midt på 1980-tallet fulgte magasinet Wine Spectator etter med samme poengsystem. Her i Norge har vinanmelderne i Dagens Næringsliv og fagbladet Vinforum sine versjoner av Parker-skalaen, og flere har fulgt etter.
Robert M. Parker er i dag vinverdenens mest omtalte person. Særlig i Bordeaux, der ett poeng opp eller ned på hans skala kan bety millioner mer eller mindre i omsetning for produsenten. Bordeaux er Parkers favorittdistrikt, det ene han selv aldri vil gi slipp på, mens han lar sine medarbeidere smake og rangere viner fra andre områder. Han var jyplingen fra folkedypet i verdens største vinmarked, USA, som ga blaffen i etablerte autoriteter og fransk snobberi. Resultatet var at vinprodusentene ikke lenger kunne stole på at et kjent navn på etiketten ga godt salg. De måtte også sørge for at vinen var av god kvalitet.
Problemet var at Parker, som de aller fleste, har sine preferanser. Han foretrekker kraftige viner, eller blir i hvert fall beskyldt for det. Og siden han langt på vei styrer det amerikanske markedets smak, blir det hevdet at produsentene begynte å lage viner som passet til Parkers preferanser.
Folkets vinsmaker, som avslørte Bordeaux-produsentenes påstand om at de laget vin på tradisjonelt vis, mens de i virkeligheten industrialiserte produksjonen stadig mer, ble altså selv en referanse for strømlinjeformet produksjon.
Vin er en av verdens viktigste varer. I 2009 ble det omsatt vin i verden for 180 milliarder dollar, altså rundt 1100 milliarder kroner, ifølge tall som ble lagt frem på Vinexpo i Bordeaux i fjor. Frankrike og Italia selger mest vin til andre land, men får stadig hardere konkurranse fra såkalte nye vinland. De yngste i vinprodusentklassen er Brasil og Kina, der både produksjon og konsum er i kraftig vekst.
Det er altså ingen tvil om at vinanmelderne opererer i et marked der det står mye penger på spill. Samtidig er vin et kunstverk, et levende produkt som brukes til å stimulere følelser og reaksjoner som ikke kan måles i penger. Slik har den britiske vinanmelderen Jancis Robinson i Financial Times formulert seg:
«Jeg er ingen stor fan av kombinasjonen tall og vin. Med en gang tall blir blandet inn, er det lett å redusere vin til en finansiell vare fremfor å bevare dens enestående status som en unikt stimulerende kilde til sanselig glede og fest.»
I Norge har vinkonsumet økt kraftig de siste årene. Vårt system med et statlig salgsmonopol for vin, gjør at 89 eller 91 poeng i DN ikke betyr noe fra eller til for prisnivået i Polets hyller, slik Parkers poeng gjør i amerikanske butikker. Men de har innflytelse på hva folk plukker med seg fra hyllene.
Og hvilken verdi har tallene? I kombinasjon med kryptiske meldinger som dette: «Dufter av blomster og røde bær. Frisk syre og delikat frukt med lett tørre tanniner kombinert med en lang utgang. Drikk nå til 2020. Passer til sopp og kalv» (DN). Ganske liten verdi, utover å tilfredsstile konsumenter som foretrekker å overlate til andre å ta vesentlige valg for dem i livet. Det ser ut til å være mange av dem. Det må det være, siden seks glass eller terningkast seks eller 95 poeng i en avis automatisk gir utslag på Polets salg.
La meg nevne noen grunner til at poengene virker fordummende. Først, sammenlign det å bedrive vinvurderinger med å anmelde bøker. Jeg leser aldri krimbøker. Jeg er ute av stand til å plassere John le Carré eller Karin Fossum inn i krimlitteraturens historie. Jeg kjenner få anekdoter om krimforfattere og kan fint lite om deres motivasjon og teknikk. Jeg anerkjenner at det finnes god og dårlig krim, men ser min begrensning: Min dom over en hvilken som helst krimbok vil være ganske verdiløs.
Krimelskere ville ha følt seg forulempet om jeg hadde anmeldt «deres» bøker. Men vinelskere lar seg stadig forlede av anmeldere som nesten hver dag vurderer viner i et kontekstfattig vakuum. Konteksten kalles på fransk terroir, et uoversettelig ord som både omfatter druetyper, jordsmonnet druene vokser i, klima, historie og den enkelte produsents stil. Jo mer vi vet om konteksten, jo artigere er det å nyte vinen.
Den amerikanske vinimportøren Terry Theise går til angrep på poengsystemene i en lesverdig bok med tittelen Reading between the wines. Der sier han at «letingen etter det perfekte er meningsløs, det bringer oss inn i utallige blindveier». Han viser til at det som kan bli oppfattet som en brist ved vinen, er det som gir den særpreg. Og sammenligner slike egenskaper med et juletre:
«Juletreet mitt er litt slapt på den ene siden, og det er definitivt ikke like perfekt som et kunstig tre ville ha vært. Men det lukter så godt. Og det lever.»
En sterkt undervurdert side av vinopplevelsen er sammenhengen den drikkes i. Jacques Mélac, eieren av en av Paris’ mest berømte vinbarer, en frodig personlighet med stor bart og mange trofaste gjester, spurte meg en gang: «La oss si du drikker en vin med sjefen din og så den samme vinen med en du er forelsket i. Når smaker vinen best?»
De færreste er i tvil om svaret, særlig hvis vi minner om at franske ansatte normalt har en mer underdanig relasjon til sjefen enn norske arbeidstagere.
Så har du forholdet mellom pris og kvalitet. Ut fra objektive kriterier – joda, de finnes – kan det godt hende at DNs vinanmelder har rett når hun skriver at Moët & Chandons Dom Pérignon rosé-champagne i 2000-årgang kanskje er en av de beste roséchampagner i verden. Men den koster 2000 kroner, og det er en prislapp de færreste av oss er, eller bør være, villige til å betale for en flaske vin. Det er ekstremt sjeldent at en vinflaske er verdt så mye penger. I tillegg er Moët & Chandon Champagnes mest industrialiserte produsent, der penger og inntjening er husets drivkraft. For normale vinelskere vil en rosé-champagne fra en småskalaprodusent til en sjettedel av prisen, skape minst like stor glede. Har det noen verdi i vinanmelderens vurdering?
Det aller vesentligste ved vinopplevelsen er om en vin skal drikkes alene eller hva den skal serveres til. Det hjelper ikke om en Bordeaux-vin har fått 95 poeng i Wine Advocate eller DN om den skal matche en elggryte som ikke passer. Og viner som virker likegyldige når de smakes alene, kan ofte vokse seg til storhet med riktig mat på tallerkenen.
Dette vet jo de aller fleste vinkonsumenter. Hvorfor er vi da så avhengige av rangeringer? Hvorfor ikke heller stole på egne instinkter, og gjerne gode råd fra de kyndigste blant Polets ansatte, fremfor å la seg lede av mer eller mindre profesjonelle poenggivere?
Jeg snakket med Alsace-produsenten André Ostertag om vinanmeldelser da jeg besøkte ham i 2010. Han sa at for å ha en kvalifisert mening om en vin, må anmelderen «drikke en flaske, leve med den, sove med den og våkne opp med den».
Det har han langt på vei rett i.
Ingen kommentarer