Rundt 100 politifolk, hester og mange pansrede biler passet på 30 muslimske ekstremister utenfor Stortinget forrige fredag. Kanskje fryktet de flere demonstranter og voldelige motdemonstranter, men hovedgrunnen til at de sprakk både overtids- og aksjonsbudsjettet var nok at de ville vise seg frem. Alle skulle se at politiets beredskap er høy – langt bedre enn den var før 22. juli. Behovet er forståelig, men likevel problematisk. Politiet og de sikkerhetsfolkene som passer på storting og regjering kan være i ferd med å lage seg nye praksiser for beredskap og terrorbekjempelse lenge før 22. juli-kommisjonen legger frem sin innstilling. Statsministeren og de andre partiledernes intensjon var annerledes: Da de ble enige om å nedsette den store kommisjonen, var planen å få en balansert og helhetlig vurdering av alt som virket og ikke virket den 22. juli, for deretter å ha en åpen diskusjon om arbeidet fremover. Innen den debatten kommer, kan flere særtrekk ved vårt åpne samfunn allerede være borte. Biltrafikken rundt stortings- og regjeringsbygninger vil være stanset, de fleste statsrådene har fått sine livvakter, personscannere vil bli utplassert ved flere offentlige bygg, og politiet har bygget opp beredskapssystemer som binder både penger og personer for evig tid.
Avgjørelsene som tas nå, er kanskje riktige, men det hadde vært best om de ble vurdert opp mot en alternativ sikkerhets- og beredskapstenkning. Et alternativ som er aller best karakterisert ved kong Olavs utsagn om at han hadde fire millioner livvakter. Når sant skal sies, er det litt diskusjon om hvorvidt gamlekongen noen gang sa det som er blitt tillagt ham. En versjon av historien er at det var den avdøde diplomaten Geir Grung som formulerte setningen da han ble spurt av en utenlandsk journalist om mangelen på politivakter rundt kongehus og statsminister. Enten det var Grung, kong Olav eller alle andre som yndet å gjenfortelle historien: Den passet perfekt til selvforståelsen om at vi i dette landet hadde så mye samhold og gjensidig tillit at politi og plagsomme sikkerhetssystemer var unødvendig. Enhver god nordmann ville tipse politiet og beskytte myndighetspersonen om han eller hun så noe mistenkelig. Bare for å ha sagt det: Baksiden av medaljen den gangen var utstrakt sosial kontroll, ødeleggende mistenkeliggjøring og liten aksept for annerledeshet. I tillegg er det nok slik at fortidens fire millioner livvakter var litt mer troverdige enn de fem millionene vi kan snakke om i dag. Jo større og jo mer spesialisert samfunnet blir, jo mindre blir oversikten.
Likevel bør det diskuteres om fortidens idealer kunne ha vært bedre ivaretatt i beredskapstenkningen både før og etter sommerens terrordrap. I tillegg til å spørre om Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) burde ha oppdaget Anders Behring Breivik før 22. juli, bør man spørre om lensmannen på Åmot burde ha oppdaget ham. Det var folk i nærmiljøet som stusset over bygutten som gjerdet seg inne med tre tonn kunstgjødsel på den forlatte gården i Åsta. De sa i ettertid at de vurderte å kontakte politiet, men at det ble med tanken. Hadde vi i større grad enn i dag hatt et forebyggingspoliti, ville terskelen for å fortelle om einstøingen ha vært lavere. Et vesentlig poeng med forebygging er at politiet skal være ute blant folk lenge før det skjer noe galt. De skal være godt kjent, og det skal ikke være skummelt eller etisk galt å snakke med politiet verken om smått eller stort. Absolutt alle politifolk og politikere vil være enige om at forebyggingspolitiet er det aller mest effektive. Problemet er bare at resultatene ikke kan måles, og at mer vektlegging av forebygging nødvendigvis må føre til at det legges mindre vekt på skarpt og synlig politiarbeid. Få politikere sikrer gjenvalg ved å gå inn for et mindre synlig politi.
PST er i en annen situasjon enn det øvrige politiet. Der er det meste av virksomheten hemmelig, og da burde forholdene ligge bedre til rette for at en stor del av ressursene går til å forebygge terror: At PST-folk rundt om i landet kontakter miljøer som er i ferd med å bli radikalisert, og at kontakten i seg selv bidrar til at radikaliseringen stanses eller at den i hvert fall ikke slår ut i voldelig agitasjon. Noe av det mest spennende i 22. juli-kommisjonens rapport blir vurderingene av om PST har brukt nok ressurser på å forebygge på denne måten, og om de har vært for opptatt av å vokte noen få muslimske ekstremister.
Den såkalte trusselvurderingen som ble offentliggjort av PST to dager før Janne Kristiansen gikk av som sjef, er ikke beroligende. Det er ingen spesiell grunn til å tvile på at ekstrem islamisme utgjør den største terrortrusselen i Norge også i 2012, og det er for så vidt tillitvekkende med en tjeneste som ser ut til å vurdere trusler uavhengig av en forferdelig enkelthendelse. Samtidig er det underlig at PST ikke ser noen endring i trusselen fra organiserte nasjonale ekstreme miljøer i Norge, når politiet samtidig fastslår at det er flere enkeltpersoner nå enn før på den antiislamske siden som truer med vold. Skillet mellom enkeltpersoner og organiserte miljøer fremstilles som viktig når det gjelder nasjonalistene, mens det tilsynelatende ikke eksisterer et slikt skille for de ekstreme islamistene som blant annet drar på terror-treningsleir og knytter internasjonale kontakter. Kontaktene høyrenasjonalistene knytter – enten det er med English Defence League, ekstreme eurabia-motstandere eller fascister på Balkan – blir ikke problematisert.
PST kan ha gode, hemmeligstemplede begrunnelser for sin åpne trusselvurdering, men mistanken melder seg om at det mer er kunnskapene enn truslene som er ulike. Det hemmelige politiet har jobbet over år med å kartlegge islamister – ikke bare på grunnlag av trusselvurderinger, men også fordi de viktigste samarbeidende tjenestene er opptatt av al-Qaida og dets like. Det var for eksempel amerikanske hemmelige tjenester som presset frem arrestasjonen av de tre terrortiltalte (Davud, Jakobsen og Bujak) som nå venter på dom i Oslo tingrett. Norske ekstreme nasjonalister er det ikke den samme internasjonale interessen for. PST får ikke bare mindre hjelp fra utlandet, det må også antas å være mindre motiverende å samle informasjon som samarbeidende tjenester ikke bryr seg om. Selv i PST er de bare mennesker, og de aller fleste av oss liker å jobbe med ting som interesserer andre enn oss selv. Tar man med at det er langt flere ekstreme nasjonalister enn islamister, blir det sannsynliggjort at det hemmelige politiet vet veldig lite om dem.
Dette vil 22. juli-kommisjonen fortelle oss mer om når den i august kommer med sin rapport. Kanskje vil kommisjonen også ta opp igjen debatten om organiseringen av Norges hemmelige politi. Da Politidirektoratet ble opprettet, var det sterke krefter som arbeidet for at PST skulle alminneliggjøres og bli en del av det ordinære politiet – underlagt politidirektøren. Etaten strittet i mot, og justisministeren valgte til slutt å gi PST en særstatus – direkte underlagt Justisdepartementet. Resultatet er underlig. I praksis er assisterende departementsråd Hans Olav Østgaard PST-sjefens overordnede, og han styrer så mye og så tett at mange i og rundt tjenesten betrakter ham som den egentlige sjefen. Dette er samme mann som måtte gå av som formell overvåkingssjef i 1997, fordi han mot politikernes åpenbare vilje hadde vært med på å starte etterforskning av historikeren Berge Furre, som på den tiden også satt i det utvalget som gransket overvåkingspolitiet. Granskeren ble etterforsket av dem han skulle granske.
Om dette er alvorlig eller ikke, er et skjønnsspørsmål, men det illustrerer i hvert fall at det hemmelige politiet ikke er lett å styre, og det er også en indikasjon på at det ikke kan være lett for det vanlige politiet å samarbeide med PST om forebygging landet rundt. Ressurser som kunne ha vært brukt på å bygge tillit mellom politi og publikum, blir spesialisert og organisert bort. Konsekvensen blir at PST i stadig større grad må basere seg på å være livvakt selv, i stedet for å stole på alle oss andre. Det blir dyrt og lite effektivt. aslakbonde@politiskanalyse.no
Ingen kommentarer