For hver dag som går etter 22. juli, blir ulikheten større: Mens Arbeiderpartiet fortsatt begraver sine døde og bruker krefter på å bearbeide sorgen, blir de andre partiene, og mediene, mer og mer innstilt på å komme tilbake til dagliglivet og å sette den vanlige politiske diskusjonen i gang igjen. Det blir stadig mer åpenbart at årets valgkamp kommer til å bli ført med så ulike forutsetninger for de forskjellige partiene at den burde ha vært avlyst.
Et valg uten foregående opplysning og agitasjon om partienes politikk er utenkelig, derfor burde også valget ha vært utsatt. Årsaken til at det ikke har skjedd, er både formell og praktisk. Det er tross alt et av demokratiets kjennetegn at det ikke skal være mulig å endre på valgperioder og å avlyse valg. I Norges situasjon er likevel det viktigste at det neppe ville ha gjort mye fra eller til om man utsatte valget i noen uker.
Noen ukers utsettelse ville ha gitt Arbeiderpartifolket tid til en pause, men sorgen, sinnet og savnet vil være i Ap så lenge at man trolig måtte vente til neste år før man kunne få en valgkamp med noenlunde like vilkår for partiene. Det hører også med til bildet at valgkamporganisasjoner er nødt til å være mest mulig ensrettet, og er det én ting mange Ap-folk trenger i månedene som kommer, så er det en åpen organisasjon - en som gir anerkjennelse til mange ulike former for sorgbearbeiding - også til dem som måtte synes at valgkamp og politikk med ett er blitt meningsløst.
For de andre partiene vil det også gå lang tid før de føler seg sikre på egen retorikk overfor Arbeiderpartiet. Ingen er tjent med at Ap blir tildelt en offerrolle og at opposisjonen tar i partiet med silkehansker. Samtidig må alle Aps motstandere ta hensyn - i hvert fall i ordvalget. Et eksempel er de kjente og tilbakevendende anklagene om Aps maktarroganse. Det vil være annerledes nå enn før 22. juli å påstå at Arbeiderpartifolk bare er i politikken for å ivareta egne interesser.
Når situasjonen er blitt slik, er det antageligvis like greit å erkjenne at denne høsten blir spesiell. Det er også like greit å innse at vi kan få valgresultater som det med god grunn vil kunne bli spekulert i om er påvirket av terroren og alt det som skjedde etterpå. Vissheten om at det ikke var mulig å komme unna slike effekter, kan gjøre det lettere å akseptere dem.
Antagelsene frem til nå er at valgdeltagelsen vil bli høy og at Arbeiderpartiet vil få mange sympatistemmer. De første nasjonale meningsmålingene har gitt grunnlag for slike spådommer. Samtidig er det verdt å minne om at vi står foran et kommunevalg og at både Senterpartiet og Høyre er dominerende i mange kommuner. Et vanlig fenomen i krisetider er at folk slutter opp om det etablerte. Dette kan bli valget der ordførerne blir vinnere - uansett hvilket parti de kommer fra.
Aller viktigst blir det å sikre at valgkampen blir mest mulig lokal. Det er noe politikere og medier sier at de ønsker foran hver eneste lokalvalgkamp, men i år er det viktigere enn noen gang. Dersom kampanjene forblir lokale, blir det også større muligheter for aktørene å tilpasse seg hverandre. Der hvor Arbeiderpartiet er ekstra hardt rammet, kan man gjøre store endringer i forhold til de opprinnelige planene, andre steder kan valgkampen være tilnærmet normal.
Den aller viktigste forutsetningen for å sikre lokal valgkamp er at partistrategene i Oslo og de riksdekkende mediene modererer seg. Partilederne må gjerne reise landet rundt for å gi oppmerksomhet til lokale kandidater, men de må i størst mulig grad holde seg til den lokale dagsordenen. De store avisene og fjernsynskanalene må i mindre grad enn ellers behandle lokalvalget som om det var en gigantisk rikspolitisk meningsmåling.
Begge deler er vanskelig, men de kan jo prøve.
Ingen kommentarer