Spørsmål: K. og jeg ble begge født like etter krigen. Vi var venner på skolen. Faren til K. var nazist. Etter krigen ble han satt i fengsel. Min far var på sin side antifascist og satt dødsdømt i KZ-leir i tre år. Etter krigen var han invalidisert. Ingen av fedrene våre sa noe nedsettende om den andre. De hindret ikke meg og K. i å leke sammen, men da studietiden kom, mistet vi likevel kontakten. Etter 40 år møttes jeg og K. igjen, men det viste seg at fortiden var blitt tydeliggjort for oss begge. Vi er ikke i stand til se bort fra våre fedres politiske valg for 71 år siden. K. ønsker å rehabilitere faren. Han er kritisk til rettsoppgjøret og det negative synet på NS. Jeg for min del mener statskuppet, okkupasjonen og diktaturet var utilgivelig landsforræderi. Fra andre land leser vi om forsoning, enkeltmennesker tilgir hverandre og det er beundringsverdig, men K. og jeg har ikke noe å tilgi hverandre for. Vi er uenige om hva slags samfunn vi vil leve i. Hva skal vi gjøre?
Designer, 69, Akershus
Svar: Det er jo alltid en trist historie når venner, som setter pris på hverandre og oppsøker hverandre, skal holdes tilbake av gamle motsetninger mellom fedrene. Men det var nok langt vanligere før at man møttes som representanter for en slekt eller en familie. Det er bare i de aller siste generasjonene at en person først og fremst representerer seg selv, sin egen livshistorie og sine egne valg. I etiske og moralske sammenhenger er vi blitt selvansvarlige, og familietilhørighet alene kan i prinsippet verken dømme eller frikjenne noen.
Slik jeg forstår situasjonen, har dere begge to manøvrert dere inn i en nær identifisering med opphavet og dermed på arkaisk vis utvidet selvansvarligheten til å gjelde familiemedlemmer i forrige generasjon. Du føler deg ren og rank, fordi faren din var på de moralske og militære vinnernes side. Vennen din føler seg som en taper, så lenge han ikke kan rettferdiggjøre farens politiske valg som rimelige. Ja, han er villig til å gå til urimelige ytterligheter i sin fortolkning av historien for å fremstille faren som en respektabel politisk aktør. Samtidig vil din tilstedeværelse alltid være en torn i øyet på ham. Her spiller det ingen rolle om du ikke går med synlig 17. mai-sløyfe hver dag. Vennen din vil likevel se den usynlige sløyfen og komme i forsvarsposisjon.
Rett nok er det beundringsverdig at fiender kan forsones. Men å gjennomføre forsoninger på andres vegne er som regel en billig løsning. Det er riktig som du sier, at dere ikke har noe å tilgi hverandre for. Det var jo fedrene og ikke dere som gikk i krigen. Likevel tror jeg ikke at fremmedheten mellom dere skyldes at dere er uenige om hva slags samfunn dere vil leve i. Jeg går da ut fra at din venn ikke har organisert seg politisk på nazifløyen. Innbyggerne i dette landet er jo ellers forbausende enige om politiske målsetninger.
Hvis det besettende ønsket om at historien skulle ha vært annerledes, i sin konsekvens fører til at din venn vifter med hakekorset, er det på tide å la ham falle. Nettopp den utbredte enigheten senere om hvem som var på feil og på riktig side under krigen, gjør at presset mot taperne gir opphav til noe som ofte kan ligne en tvangstanke. Ikke noe er mer smittsomt enn tvangstanker. Det gjelder særlig i trafikken mellom voksne og barn. Et barn – og barn av våre foreldre fortsetter vi å være hele livet – ønsker selvsagt å redde respekten for sine foreldre, fordi det ellers ikke kan beholde selvrespekten.
Det er ikke bare krigsseilere som har vært på sjøen hver natt siden krigen. Også de som med sine nazisympatier meldte seg ut av det norske samfunnet, har hatt mange våkenetter. Noen av de spørsmålene som har virret rundt i hodet på dem, virrer fremdeles rundt i hodet på etterkommerne. Selvsagt bør man møte dem med all mulig menneskelig forståelse uten å føle seg forpliktet til å revidere den rådende historiefortellingen. Særlig gjelder det om man kjenner de tvingende, psykologiske mekanismene de er viklet inn i. Vanskeligheten består i å kunne forsone seg med mennesker uten å forsone seg med meningene deres. Å gi avkall på egne verdier og egne forestillinger om hva som er rett og galt for å komme den andre i møte, er i alle fall helt sikkert uproduktivt. Nihilisme er alltid en dårlig løsning på verdikonflikter.
I denne spalten svarer Morgenbladets etiker på våre spørsmål om dilemmaer i hverdagen.
Alle spørsmål er innsendt av Morgenbladets lesere. Det er imidlertid fullt mulig å være anonym på trykk.
Send ditt spørsmål til: etikeren@morgenbladet.no
Ingen kommentarer