UTENRIKSANALYSE
Netanyahu har et problem. Det er ikke Hamas, men hans egen regjering, som består av partier som har gått til valg på ikke å forhandle med palestinerne. Men statsministeren fra høyrepartiet Likud kan bli tvunget inn i fredsforhandlinger.
Forrige gang det løsnet mellom Israel og palestinerne, var i 1992. Da var forholdene radikalt endret av den kalde krigens slutt, Gulfkrigen og et svekket PLO. Selv om hovedpunktene i en endelig fredsavtale har vært klare siden Tampa-forhandlingene i 2001, har konflikten vært politisk låst. Stillstanden har i stor grad tjent Israel, og særlig krefter nær Netanyahu. Den arabiske våren har imidlertid brakt alle ting i bevegelse.
Egypt har lenge spilt en forhandlerrolle, men har ut fra egne interesser vært mot en løsning. Dette har endret seg radikalt. Det nye Egypt ønsker å beholde Camp David-avtalen fra 1978 intakt, men har helt andre planer for Israel-Palestina-konflikten enn det forrige regimet i Kairo. Det største hinderet for fremgang de siste årene har vært splittelsen mellom Hamas og Fatah, og det nye Egypts første bidrag har vært å bringe denne splittelsen til opphør. Militærrådet i Egypt har operert i kulissene i svært tett samarbeid med Det muslimske brorskapet i landet. Hamas – som de siste månedene har intensivert sine angrep på Israel i et forsøk på å forhindre forsoning (tilsynelatende for å vente på sitt historiske øyeblikk) – er blitt brakt inn i folden av Brorskapet. De har gjort det klart at det er forhandlingslinjen som står på dagsordenen – selv om og når Brorskapet får betydelig makt i Egypt. Et Palestina på verdenskartet ville være et passende bevis på at Egypt har gjenoppstått som regional stormakt.
De palestinske fraksjonene har også fått endret visse forutsetninger. Fatah har bevist sine statsbyggingsevner på Vestbredden de siste par årene. Men modellen minner vel mye om de arabiske regimene som nå er på vei mot historiens skraphaug, og mannefall i naboland har fjernet noen av Fatahs nærmeste allierte.
Eksillederskapet til Hamas har mistet sitt fotfeste i Syria, men Hamas har til gjengjeld vunnet betydelig mer rom som en akseptabel partner for arabiske regimer. Den arabiske våren har svekket de palestinske fraksjonene, men har brakt den palestinske saken i forgrunnen – i tråd med det demonstranter i de palestinske områdene har krevd.
Barack Obama satte i sin Midtøsten-tale 19. mai ord på det som har vært praktisert av alle USAs presidenter de siste 20 årene – målet er en forhandlet tostatsløsning med utgangspunkt i 1967-grensene. Ikke overraskende ønsker Obama ingen ensidig palestinsk statserklæring i FN i september: Det vil sette USA i en kattepine – og argumentet er at dette kun kan forhandles.
Men Obama trekker den logiske slutningen av forhandlingsveien: Selv med sterke reservasjoner mot Hamas antyder han kraftig at USA overlater til palestinerne (les: Hamas) å bevise sin vilje til forhandling. Noe altså Brorskapet i Egypt er satt til å overvåke og følge opp.
I praksis bruker Obama av sin politiske kapital, oppspart gjennom henrettelsen av Osama bin Laden, til å presse Israel og Hamas til forhandlingsbordet. Dette er stor statsmannskunst med en passelig dose ironi. Selv om Obama altså måtte moderere seg noe i sin tale til den jødiske organisasjonen AIPAC tre dager senere.
EU har fortsatt sine tvil om Hamas, men har nå viktigere strategiske målsettinger enn å ekskludere Hamas av prinsipp. Som å holde seg inne med brorskapsbevegelsene, som kommer til å innta maktposisjoner i et betydelig antall middelhavsland de neste årene.
Russland – hvor en stor del av Netanyahus forhandlingsnektende regjering er utvandret fra – er klokkeklar i sin støtte til forsoningen mellom Fatah og Hamas. Det samme er Tyrkia. Og Den arabiske liga, som fremmet Saudi-Arabias fredstilbud til Israel i 2002 og 2007, også de etter 1967-grensene, møtes fredag 28. mai. Det er høyst sannsynlig at ligaen fortsatt vil presse på – med Egypt i spissen.
På den andre siden av gjerdet sitter Iran. Der kommenterte president Mahmoud Ahmadinejad tørt Obamas tale ved å erklære 1967-grensene for totalt irrelevante ettersom «hele Israel er en eneste stor okkupasjon».
Det meste beveger seg, unntatt Netanyahu – tilsynelatende. Stødig som Dovre tordnet han til en samlet amerikansk kongress 24. mai at Israel ikke kan forhandle med Hamas, fordi Hamas mangler forhandlingsvilje. Glemt var argumentet fra de siste to år om at forhandlinger med palestinerne er uaktuelt fordi Fatah kun representerer halvparten av palestinerne. Nå er atter argumentet at Hamas, i sitt charter fra 1987, ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere. At Likuds charter fra 2002 har et tilsvarende avsnitt som nekter enhver anerkjennelse av en palestinsk stat på vestsiden av Jordanelven «gjelder ikke», fordi Netanyahu selv muntlig har sagt seg villig til å forhandle om en palestinsk stat (men altså ikke hans parti, og langt mindre hans regjering).
At Hamas-leder Ismail Haniyeh har gitt tilsvarende muntlige tilsagn, gjør ikke inntrykk.
For dette handler naturligvis ikke om Hamas. Det handler om å redde Netanyahus regjering, skyve på forhandlingsstart så lenge som mulig, og gi uttrykk for posisjoner av så ekstrem karakter at enhver aksept fra palestinerne blir utenkelig. Dette har fungert effektivt før. Endringene de siste månedene har spilt ballen over i Israels hender for første gang på svært mange år. Netanyahu gjør alt han kan for å kaste ballen tilbake på palestinsk side.
Netanyahu leder en regjering som vil ryke ved seriøse forhandlinger med palestinerne. Det betyr ikke at palestinerne ikke har noen forhandlingsmotpart. Fortsatt er det flertall for en tostatsløsning blant israelere, og Knessets største parti – Kadima – er forhandlingsvillig på flere plan.
Ringvirkningene av den arabiske våren slår nå inn over Israel for fullt, og vi må flere tiår tilbake for å finne like gunstige forhold for fredsforhandlinger. Til tross for Netanyahus regjering – som i fjor innførte krav om to tredjedels flertall i Knesset for å akseptere en fredsavtale med palestinerne. For å være på den sikre siden. Men det var i 2010. Absolutt ingenting er sikkert i Midtøsten anno 2011.
Cecilie Hellestveit er forsker ved International Law and Policy Institute i Oslo. samfunn@morgenbladet.no
Ingen kommentarer