Arrestordren fra den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC) er klar, og krigen i Libya har fått en fasit ? Gaddafi og hans medsammensvorne bringes for retten i Haag, freden senker seg og rettferdigheten skjer fyllest. Den lille haken er at arrestordren ikke kan håndheves, og at en rettsprosess i Haag verken vil bringe beskyttelse til sivile, rettferdighet eller fred.
ICC utstedte nylig en internasjonal arrestordre på Libyas trekløver - Gaddafi selv, hans militære bøddel (og svoger) Abdullahi Senussi, og hans statsminister (og sønn) Saif al-Islam. Ettersom Libyas lederskap aldri selv har underlagt landet ICC, var det FNs sikkerhetsråd som tvang Libya inn under domstolens jurisdiksjon i et vedtak den 26. februar, tre uker før vedtaket som autoriserte krigen mot Gaddafi. Resolusjon 1970 var historisk, fordi det var første gang Sikkerhetsrådet benyttet ICC som instrument i en krise under utvikling, og det var den første enstemmige resolusjonen som gir ICC rett over en sittende statsleder. I seg selv en stor seier for internasjonal strafferett og ICC.
Dommerpanelet som utstedte arrestordren gjorde det klart at formålet var å starte en straffesak, men også å sette en stopper for regimets aktiviteter og å sende et klart signal til andre. Domstolens ambisjon er altså intet mindre enn å skape fred, bringe rettferdighet til ofrene og å virke avskrekkende på andre potensielle overgripere.
Domstolen kan bidra med fred på to måter. Begge handler om å ekskludere krefter som ikke ønsker reelle fredsforhandlinger. Utfordringen i Libya er at FN har etablert to separate spor som egentlig ikke henger sammen - domstolsprosess og bombing.
Gaddafi kan bringes til Haag og dermed fysisk avskjæres fra å fortsette krigen eller forhandle. Problemet er at ingen har myndighet til å hente ham ut. Trekløveret er selv Libyas øverste myndighet, og forpliktet til å «utlevere seg». FNs sikkerhetsråd, som har gitt mandat til bombing av Gaddafi og en rettsprosess mot ham, har ikke autorisert pågripelse. Det ville kreve et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet, noe som i praksis er utelukket. Kina og Russland er svært lite tilfredse med vestmaktenes tolkninger av det forrige mandatet for Libya, og ville for øvrig neppe støttet en slik presedens.
FNs medlemsland vil være forpliktet til å utlevere Gaddafi om han søker tilflukt der. Den afrikanske union har imidlertid besluttet å ikke samarbeide med domstolen, og går dermed imot Sikkerhetsrådet. For denne saken har fyrt betydelig opp under afrikanernes mistanker om at ICC kun benyttes mot statsledere i Afrika og er tidligere kolonimakters nye instrument for billig regimeendring.
Nato kan altså bombe og potensielt drepe Gaddafi, men kan ikke pågripe ham og bringe ham til Haag.
Den andre muligheten ligger i selve arrestordren. Gaddafi, fordums terrorist, har nå blitt internasjonal forbryter. Å være etterlyst for forbrytelser mot menneskeheten, folkemord eller krigsforbrytelser er det klart mest effektive skyts folkeretten har mot enkeltpersoner. Blant annet er mulighetene for å delta i fredsforhandlinger små - særlig dersom FN er involvert.
Dette innebærer i praksis at Nato kan bombe Gaddafi, men kan ikke lenger inngå fredsforhandlinger med ham.
I Libya ble rettsprosessen satt i gang før det var blitt krig, og retten ble i realiteten avbrutt av krigen. Det sier seg selv at ICC - som er folkerettens beste svar på forbrytelser i krig, ikke kan settes ut av spill på grunn av krig. Men internasjonal strafferett egner seg klart bedre til å skape forsoning enn å skape fred. Den er et instrument for rettferdig oppgjør snarere enn inngripen.
Nettopp rettferdighet i betydningen rettsoppgjør med Gaddafis regime var det som utløste krisen i Libya. Opptøyene startet 15. februar i Benghazi som et krav om at de ansvarlige for massakren på hundrevis av politiske fanger i Abu Salim fengselet i 1996 måtte stilles for retten.
Gaddafi og Senussi anses som hovedansvarlige for Abu Salim massakren. Men det er altså ikke dette de er tiltalt for. ICC har kun rett til å etterforske og tiltale forhold som har inntruffet etter 15. februar i år. Arrestordren gjelder handlinger begått i løpet av to uker i februar.
Opprørerne i Benghazi har tidligere gitt uttrykk for at de gjerne kan «sørge for å utlevere Gaddafi» til Haag. Etter hvert som stadig flere land har anerkjent overgangsrådet, har entusiasmen avtatt. Nå ønsker opprørerne å stille Gaddafi for retten i Libya. De vil ikke miste muligheten for et rettsoppgjør hjemme, og har et overbevisende argumentet i at to uker ikke kan erstattet 42 år med urett. Men bak ligger også hensynet til egne rekker ? opprørerne er ikke unntatt ICCs lupe, og flere risikerer tiltale for krigsforbrytelser. Men en viss preventiv effekt har nok ICC likevel på opprørerne.
For preventiv effekt er altså hovedformålet med internasjonal strafferett. Og her fungerer den i stor grad som forutsett. I Libyas tilfelle handler prevensjon primært om å hindre overgrep på sivile. Utfordringen er at Sikkerhetsrådet ikke overførte situasjonen i Libya med virkning kun for fremtidige handlinger. Man ga to ukers tilbakevirkende kraft, med klar melding om at det som er blitt gjort de siste to ukene skal noen få unngjelde for.
I februar var dette et naturlig signal verden ønsket å sende til flere ledere i araberverden enn Gaddafi. Men den preventive effekten på Gaddafis eget regime ble betydelig svekket ettersom det lå i luften at «utvalgte personer» nok ville bli tiltalt for det som allerede var hendt.
Arrestordren bidrar altså verken til fred eller rettferdighet, og har tvilsom preventiv effekt. Men hvorfor kommer da domstolen med en arrestordre i rekordfart? Den gjør naturligvis kun jobben sin, kan man hevde. Problemet er at arrestordren fremstår som en klam bekreftelse og legitimering av Sikkerhetsrådets påfølgende resolusjon 1973 som autoriserte bombingen. Dette var en resolusjon hvor en rekke land avsto fra å stemme, og som er stadig mer kontroversiell på grunn av Nato-maktenes vide tolkninger. Arrestordren fra Haag «bekrefter» således at det foregikk internasjonale forbrytelser i Libya i februar 2011, og implisitt at det dermed var helt på sin plass å autorisere bombing.
Om ikke arrestordren bringer fred, rettferdighet eller sikkerhet til ofre i Libya, er det i hvert fall ganske sikkert at den vil bringe enda mer prinsipiell motstand mot ICC i afrikanske land.
Problemet er ikke kun at ICC's innblanding er prematur, eller at prosessene i Sikkerhetsrådet ikke er samkjørte. Hovedproblemet er at folkeretten ikke er en reproduksjon av nasjonalstatens rettssystem.
Folkerettens hovedoppgave er å hindre krig, og dens natur er politisk i en helt grunnleggende forstand. Derfor kan ikke folkeretten være en lett løsning på et sammensatt problem. Den bringer ikke kriger til endes, og den er heller ikke et trylleformular for rettferdighet. Å forveksle folkerettens dommere og domstoler med rettferdighet er som å forveksle prester eller Kirken med Gud. For stor tro på hva folkeretten kan utrette av mirakler kommer i siste instans til å ha en taper - folkeretten. Og dermed freden.
samfunn@morgenbladet.no
Ingen kommentarer