Vi har fått en debatt om det som var, i stedet for om det som skal bli. Det begynte med «oss» og «dem». Etter 22. juli ble vi «det nye vi». Nå kommer debatten om «dem». De som på en eller annen måte bidro til å forme den hatefulle ideologien til morderen. Bloggeren Fjordman står i en særstilling, men så følger et knippe personer som alle har vært svært kritiske til innvandringspolitikken og islam, men som ikke nødvendigvis har så mye annet felles: Ole Jørgen Anfindsen, som mener det finnes klare forskjeller mellom rasene, Hege Storhaug som har kjempet mot kjønnslemlestelse, men også forkastet multikulturalismen, Hans Rustad, som er redaktør for Document.no og kalles «høyreradikaler» på VG Nett, og Bruce Bawer, som ifølge Amazon i en bok som kommer på nyåret, usmakelig nok sammenligner venstresiden med Quisling. Og Frp-politikerne selvfølgelig.
Men listen over «det nye de» stopper ikke der. Den er i ferd med å bli faretruende lang og inkluderer blant andre Aftenpostens Knut Olav Åmås, VGs Hanne Skartveit, Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold, og ifølge Ny Tids Dag Herbjørnsrud, Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, som har åpnet spaltene for blant andre Anfindsen og Rustad. Anklagene mot dem varierer, men noen ganger gjøres koblingen til 22. juli eksplisitt. Som i et svar fra Herbjørnsrud til Kokkvold i Ny Tid:
«Det mest strategiske kunne kanskje være å overse kritikken av de påstander Kokkvold har profilert seg på de senere år. Spesielt med tanke på at norsk presses generalsekretær selv omtales i positive ordelag i 32-åringens beryktede manifest, en voldsoppfordrende tekst på engelsk som nå er spredt til en hel verden.»
Og så kommer listen over dem som kritiserer debatten – og dermed beskyldes for indirekte å forsvare medlemmene av det nye «de» – som Bergens Tidendes Hilde Sandvik, Morgenbladets Frank Rossavik eller Dagbladet-spaltist Kjetil Rolness. Kanskje til og med komiker Harald Eia, enda en sint mann som raser mot etablissementet, ifølge en kritiker i Klassekampen. Det begynner å ligne en liste over alle som har utfordret noen av venstresidens tradisjonelle ideer gjennom de siste årene.
Spørsmålet blir selvfølgelig om ikke «det nye vi» begynner å bli en veldig snever gruppe sammenlignet med «det nye de»?
Jeg er enig i at rasisme må bekjempes. Selvfølgelig. Men jeg er uenig i deler av venstresidens strategivalg. Den beryktede kronikken «Drømmen fra Disneyland», skrevet av Tybring-Gjedde, sto ikke ubesvart fra Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre svarte klart og tydelig, men like fullt med en moderat og balansert språkbruk. Jeg tror ikke det var tilfeldig, like lite som jeg tror det var tilfeldig at Ap-toppene på et punkt sluttet å rase i avisene over innvandringskritiske utspill og språkbruk. Jeg tror de sluttet fordi de så at det avsporet debatten. De kraftige irettesettelsene skapte ikke en åpen debatt, men ga i stedet et inntrykk av at elitene ikke ville diskutere innvandring, og at bare noen få og modige turte å heve stemmen mot konsensusen. Slik bidro de rutinemessige provokasjonene etterfulgt av (rettmessig) moralsk indignasjon, alt i alt til en dårligere debatt også for antirasistene.
I stedet for å bygge på det positive som kom ut av den store tragedien – følelsen av fellesskap, selvransakelsen hos mange av dem som tidligere hadde gått langt over streken – har vi fått en ny polarisering. I stedet for å konstatere at både Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde, Ole Jørgen Anfindsen og Hans Rustad etter 22. juli gikk i seg selv – som vi alle måtte gjøre – og fremsto med en ny ydmykhet, har man valgt å heise fanen og kjempe for det rette. Men det er forskjell på å ha rett og å få rett. Debatten skaper ikke selvransakelse, ydmykhet og samtale, men splittelse og polarisering. «Det nye de» blir større for hver dag som går.
Kanskje ville debatten blitt bedre om man tok som utgangspunkt det Eivind Trædal, forfatter av kronikken «Søppelmennesker», sa etter nyheten om at Christian Tybring-Gjedde hadde blitt truet og sykemeldt: «Jeg synes det er kjempeleit. Jeg har ikke hatt noe mål om å ramme ham som person. Jeg håper virkelig at han snart er frisk og at han forstår at det ikke var personlig ment fra min side.» Jeg tror neppe han ville sagt det samme om morderen 22. juli. Det viser seg altså at til og med Christian Tybring-Gjedde er en av oss, tross alt.
Torbjørn Røe Isaksen er stortingsrepresentant for Høyre. Ilham Hassan, Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden.
Ingen kommentarer