Selv om det ikke er tradisjon her i landet for å diskutere Høyesteretts praksis og posisjon i samfunnet, dukker det med stadig kortere mellomrom opp enkeltsaker der forholdet mellom domstolene og de folkevalgte kommer opp til debatt. Slik det gjorde forrige uke, da Høyesterett ga ledelsen i Gjensidige rett i at de kunne nekte ansatte å beholde jobben etter at de er fylt 67 år. Hvordan kunne rikets øverste dommere komme til en slik konklusjon, når hele det politiske Norge ser på det som et overordnet mål å få oss alle til å jobbe noen år ekstra før vi pensjonerer oss?
Her skal det ikke svares for Høyesterett eller sies noe som helst om dommens virkning for andre enn Gjensidige. Det er påstanden om at domstolene forstyrrer politikken som skal drøftes. Den fremmes i mange nasjonale debatter, men aller mest i ordskiftet om EUs utvikling. Nationen har denne uken både på reportasje- og kommentarplass minnet om en av fagbevegelsens og Nei til EUs største stridssaker for tiden - nemlig kampen for å kunne kreve tarifflønn ved utlysning av offentlige anbud.
Overvåkningsorganet for EØS-avtalen, ESA, viser til ferske avgjørelser i EU-domstolen som etter ESAs mening gjør det umulig for offentlige virksomheter å stille krav om tarifflønn når de legger oppdrag ut på anbud. Og som alle nå vet: EØS-avtalen forplikter Norge til å harmonisere både regler, lover og lovfortolkninger med EU. Konklusjonen er at noen dommere i Luxembourg har bestemt at et av de mest effektive verktøyene mot sosial dumping ikke lenger kan brukes. Om noen år kan en norsk dommer i Luxembourg - han som sitter i EFTA-domstolen ? bekrefte denne avgjørelsen.
Slike saker har det vært en god del av både i Norge og i andre EU-land. De bidro blant annet til at den norske Maktutredningen for et snaut tiår siden konkluderte med folkestyrets forvitring. Rettsliggjøringen bidro at de folkevalgte politikerne mistet makt. Stortinget tok konklusjonen på alvor, og sluttet seg til uttalelsen om at Norge for fremtiden skal være forsiktig med å slutte seg til nye ordninger som legger føringer for innenrikspolitikken.
Og det er et viktig poeng: Flertallet av norske politikere har forandret praksis i det siste tiåret. Regjeringen nekter blant annet å la Norge slutte seg til en internasjonal klageordning for FNs barnekonvensjon. Denne klageordningen er vesentlig for å gi barnekonvensjonen større kraft i Norge, men den ville også ha kunnet fungere som en bindende retningsviser for norsk rett og politikk, og det vil åpenbart ikke regjeringen ha noe mer av.
Politikerne vet altså hva de gjør. Når flertallet av dem nå viser vilje til å begrense rettsliggjøringen, må man anta at de i sin tid hadde den samme viljen til å utvide domstolenes rolle som retningsvisere for politikken. De har med vitende og vilje gitt menneskerettighetsdomstolen forrang i norsk rett, og de har med åpne øyne vedtatt en EØS-avtale der det var et hovedpoeng at all norsk rettspraksis skulle samsvare med EUs regelverk.
Velgerne har også godtatt denne utviklingen. Da EØS-avtalen ble vedtatt, kunne man med god grunn anta at flertallet av velgerne ikke fikk med seg hva som skjedde. Men nå har det gått 17 år, og folket må antas å vite. Ifølge meningsmålingene er det blitt flere EU-motstandere blant oss, men den stilltiende støtten til EØS er uendret. Den rettsliggjøringen som i sin tid ble beskrevet som en fare for folkestyret, er blitt godtatt i så mange valg at man må kunne anta at den er ønsket.
I stedet for å beskylde dommere for å ta makt fra politikerne er det derfor mer fruktbart å diskutere hvordan man på lang sikt kan legge til rette for at spriket mellom de to statsmakter ikke blir for stort. Det er det som er den politiske oppgaven - og muligheten.
Ingen kommentarer