Klimadebatten er skitten. Aftenposten forsøkte sist uke å senke nivået ytterligere, gjennom et oppslag der Per Espen Stoknes, psykolog ved BI, satte diagnoser på sine motstandere. Under overskriften «Kunnskapens psykologi», funderer han rundt et paradoks: Vi vet hvor galt det er, så hvorfor skjer så lite? Svaret han finner er Fornektelse.
Vi vet jo hva som er rett og galt, mener BI-psykologen. Så, når vi ikke handler så fort og omfattende som han synes vi burde, da må det skyldes at vi omdefinerer det vi vet er feil til å være noe riktig. Det finnes allerede en kledelig betegnelse – hentet fra 1960-tallets sosialpsykologi: kognitiv dissonans – vi lurer oss selv for å kunne leve med våre synder.
Og skulle du være i tvil om hvem som dissonerer: Den uenige er en forurenser – som forsøker å skade kloden. Stoknes serverte samme historie på Vitenskapsårets konferanse «Kan vi stole på vitenskapen?» Et bilde viste eksempler på fornektelse: «Holocaust har aldri skjedd» og «Våre karbonutslipp endrer ikke klima!» Stoknes' meningsmotstander er med andre ord ikke bare en ondsinnet forurenser med psykologisk brist – han fortjener å sammenliknes med nazister. Gro Harlem Brundtland dro den like langt i Dagbladet i mai 2007: «Det er umoralsk å tvile.»
Politisk dilemma: Hvordan vet vi hvilken ekspert som har rett? Og: Når er det nok preik – når skal vi starte å handle? I ukjent vitenskapelig farvann, er det lurt å sjekke hva flertallet mener. Men: Sannhet skapes ikke ved håndsopprekning. I enkelte tilfelle kan vi likevel trygt følge flertallet. Holocaust fant sted – hendelsen er et faktum. Det er ikke like lett i klimasaken. For det første er den politisert, for det andre er ikke skeptikerne dilletanter – de er i flere tilfelle verdensenere innen sine felt. Det burde holde å nevne navn som John Christy, Judith Curry, Roger Pielke sr, Chris Landsea, Richard Lindzen eller Ian Plimer.
Så kan man si at vi likevel burde handle – for å være føre var. Det står mye på spill. Klodens undergang rettferdiggjør hard retorikk. Men Stoknes' (og Brundtlands) logikk baserer seg på et muligens helt feilaktig premiss: At de har rett. Hva om de bare har delvis rett, eller om det er motstanderne som har rett? Hvor moralsk høye og mørke er de da? Dagens miljøpolitikk fokuserer på klimaet som alle problemers mor.
Biologer er enige om at vi er inne i en dramatisk utryddelseskatastrofe. Det biologiske mangfold forsvinner fortere enn dinosaurene – flere titalls arter daglig. Det er imidlertid ikke klimaet som dreper, men vår fysiske ødeleggelse av natur – som nedhugging av regnskog.
Oppsummert: Mange klimatiltak er enten nødvendige, eller i hvertfall fornuftige. Men verden er i ferd med å gå under, av helt andre årsaker enn klima. Skal vi redde livet på jorda gjennom CO2-kvoter, da kommer redningen for seint.
Flere av de personene Aftenposten rubriserer som «forurensere», har innsett dette. Samfunnet som helhet ser det ikke – så Stoknes kan ha rett i at vi er fornektere. I så fall er han og hans klimakamerater iblant oss.
Erik Tunstad er biolog, høgskolelektor og tidligere redaktør for forskning.no.
Ingen kommentarer